Et originalt og radikalt boligprosjekt
Ingen andre steder i Norge finnes det et like merkverdig, originalt og radikalt boligprosjekt som Romsås.
Hva var tanken bak drabantbyene? Og hvordan oppsto de?
Solen har så vidt stått opp, det er tidlig morgen, og Romsås har ennå ikke våknet. Ingen mennesker er ute, og da blir også selve strukturen tydeligere.
Romsås ligger inne i skogen, på en åsrygg mellom Ammerud og riksvei 4, og er Norges kanskje mest originale byggeprosjekt. Blokkene er samlet i små tun, og tunene er forbundet med hverandre gjennom nennsomme gangveier. Bilene er stuet bort i parkeringsanlegg som er koblet til ytre ringvei.
Romsås består av seks borettslag med tilsammen 2500 leiligheter, skoler, et lite kjøpesenter, idrettsplasser og en kirke. Skogen og et tjern i midten er «torget» midt i Romsås.
Ingen andre steder i Norge finnes det et like merkverdig, originalt og radikalt boligprosjekt.
I tillegg ligger Romsås fritt og høyt over Oslo, utsikten er fantastisk. Som et utkikkspunkt over Groruddalen er det også et sted som kan få en til å reflektere over hvorfor denne dalen ble bebygget på denne helt spesielle måten i de første etterkrigstiårene.
Følgesvennen
For hva er en drabantby? Vi bruker begrepet når vi skal forklare hva som kjennetegner de stedene vi kjenner. Som Ammerud, Romsås, Lambertseter, Tonsenhagen, Furuset, Holmlia (alle i Oslo), eller Fjell i Drammen og Landås og Fyllingsdalen i Bergen.
Disse stedene har noe til felles. De er planlagte samfunn, bygget i perioden 1950 til 1990, og gjerne oppført i løpet av noen få år.
De er dessuten uten unntak preget av blokkbebyggelse, noen ganger også ordentlig store blokker, og andre ganger mer moderate og smålåtne blokker.
Ordet «drabantby» kommer fra tysk og ble først brukt på 1920-tallet for å beskrive en bebyggelse som var adskilt fra sin moderby av et grøntdrag, men som samtidig var koblet til den via en sterk infrastruktur, som for eksempel et tog eller en vei. Rent etymologisk stammer «drabant» fra gammeltysk og betyr «satellitt» eller «følgesvenn». Det kan passe bra; drabantbyen er jo en kompis for den store byen, en forstad i all sin sofistikasjon.
Den skulle vaere en by som ga folk tilgang til den store byens arbeidsmarked, men som frigjorde dem fra byens overbefolkede og kaotiske hverdag.
Hvorfor «drabant»?
De norske drabantbyene er basert på importerte ideer, men også formet av saeregne norske forhold og erfaringer.
En grunnleggende årsak til at vi fikk drabantbyer i etterkrigstiden, var bolignøden. I 1948 sto 45.000 mennesker i Oslo i kø for å leie bolig, og de som hadde tak over hodet, bodde svaert ofte veldig trangt.
På Grünerløkka var det vanlig at det bodde fem til syv personer i en toroms leilighet, og ikke minst bodde folk kummerlig. 180.000 mennesker manglet innlagt varmt vann, bad og toalett. En ny tid krevde nye boliger.
Det var altså et behov, men hvorfor ble behovet vekslet inn i denne helt spesifikke løsningen som drabantbyene representerer?
Det beste svaret er også det mest upresise: Drabantbyen er grunnleggende moderne, og den representerte fremtiden, både rent praktisk og ideologisk. Ikke minst har den denne dobbeltheten ved seg at den både representerer industrialisering og ser for seg å løse industrialiseringens problemer.
Gjennom 1800-tallet og første del av 1900-tallet gikk urbaniseringen og industrialiseringen av de europeiske landene hånd i hånd. Fabrikkene og boligbebyggelsen ble i liten grad skilt, og siden industri skapte støy og forurensning, ble byene skitne og helsefarlige.
Ideen om å skille arbeidsplass fra boligstrøk var logisk.
Forlater den klassiske byen
De rike hadde allerede gjort det, de flyttet ut og bosatte seg i nye strøk langs toglinjene. Å gjøre denne tilstanden til normalen, var en del av modernitetens idéverden.
Nye kommunikasjonsmidler gjorde det mulig å øke avstanden mellom bolig og arbeid, og vips hadde man et verktøy som gjorde at realismen i å bo i det grønne og arbeide i det grå, lot seg realisere.
En annen forklaring lå i at funksjonalis-
men innen arkitekturen også spredte seg til byplanleggingen. Ideen om å bygge høyt, og med sjenerøs plass mellom bygningene slik at alle fikk lys og luft, ble et ideal. Der man på 1930-tallet la funksjonalistisk arkitektur inn i den eksisterende byveven eller i dens umiddelbare fortsettelse, kunne man i etterkrigstiden forlate den klassiske byen som forbilde.
Den funksjonalistiske byplanleggingen er mye mer opptatt av parken enn av gaten.
Ser man på de norske drabantbyene, blir dette spesielt tydelig. På et sted som Haugerud ligger helt identiske tårnblokker inne i et stort parkområde. På Romsås er dette konseptet dratt enda lenger, den ville skogen er bygningenes hjem.
I tillegg lå krigen der som en felles erfaring, den skapte et nytt nasjonalt samhold. De første etterkrigstiårene var preget av et i norsk sammenheng unikt sosialt ambisjonsnivå. Å gi folk tak over hodet var en oppgave som skar tvers igjennom det politiske landskapet.
Forskjellige og like?
De ulike drabantbyene er stort sett veldig ulike, forskjellen på Romsås og Ammerud er ikke bare byggeåret, men også funksjonelt og estetisk står de milevidt fra hverandre. Forskjellen på Lambertseter og Haugerud er større enn den vi finner mellom Frogner og Grünerløkka.
Men likevel, de deler noe, de er planlagt fra grunnen av med en hensikt om løse grunnleggende problemer.
Drabantbyen ble sett på som et verktøy for å skape gode liv, både av sosialister og borgerlige. De møttes i teknokratisk futurisme, hengivenhet til boligproduksjon, og den tradisjonelle troen på tette nabolag.
Ingenting illustrerer det bedre enn hvordan Groruddalens drabantbyer i etterkrigstidens ble oppført av OBOS og USBL som hadde sitt utspring i arbeiderbevegelsen og Olav Selvaag – en borgerlig filantrop med radikale byggemetoder.
I denne varme sommermorgenen, i det de første solstrålene sveiper over Romsås, kommer dobbeltheten til syne. Tindrende i den klare luften stiger Romsås frem, som et arkeologisk funn over vår tid.
Dette er et OBOS-verk, mer moderne og mer tradisjonelt enn noen andre av landets drabantbyer.
Jakten på sosiale fellesskap og ideen om skue tilbake, til den gangen vi levde rundt tun, er kombinert med troen på lys, luft, hygiene og rasjonelle byggemetoder. Romsås er en evig kommentar til det norske etterkrigssamfunnets mange innebygde motsetninger, og tiden vi lever i, gir ingen entydige svar på om det var smart å lage drabantbyer.
Men nå har vi dem, og de er det moderne Norges mest kompliserte, komplekse og dårlig forståtte steder..