Å miste et barn

Takk til Nina A. Naess for hennes kronikk i Aftenposten 1. august om hennes 12-årige datter Mia som tok sitt eget liv for tre år siden. Kronikken kaster et tragisk og viktig lys over hva det kan innebaere å miste et barn, og hva som hjelper for å holde seg unna «den mørke sorgen».

Selv mistet jeg mitt eneste barn Ketil da han var 25 år gammel. Han tok også sitt eget liv – for 19 år siden. Når Nina Naess beskriver «vanlig» sorg og savn over plutselige og vonde dødsfall i egen familie, og det hun nå er rammet av, som er noe helt annet: «en mørk, mørk sorg som setter seg i kropp og sinn», så kunne det vaert mine egne ord.

I likhet med Nina hadde også jeg et godt støtteapparat, i likhet med Nina klarte også jeg å komme meg unna den utmattende og voldsomme sorgen som en permanent og invalidiserende tilstand. Etter hvert i lengre perioder, «frikvarter», som ga meg krefter til en mer normalisert tilvaerelse.

Som aktiv i pårørendearbeid i mange år, har jeg også fått bekreftet generelle erfaringer om at etterlattes sorg og tap ikke går over, men kan mildnes, gi seg andre former enn i akuttfasen, viktigheten av hjelp og støtte, slik at livet kan normaliseres. Men: Å ikke kunne følge eget barn gjennom ulike livsfaser, med alt hva det innebaerer, er det ikke mulig å komme over eller slette ut av eget liv. Det er en konstant sår og svaert ensom følelse, som du baerer med deg også når du deltar i andres barn vei gjennom livet.