Intenst mannsportrett med muligheter som går til spille
i Zimbabwe ble involvert i en voldsepisode som har satt dype spor.
Jons ulmende aggresjon peker i høy grad tilbake på ham selv, fordi det ikke har lykkes ham å bekjempe uønskede personlighetstrekk og fremstå som mandig og modig. Beskytterinstinktet er sløvet av en sivilisasjon som dyrker mykere verdier.
Det overordnede prosjektet hans blir derfor å sørge for at sønnen ikke lider samme, litt stakkarslige skjebne. Og hva er bedre egnet til befriende å styrke far/sønn-relasjonen, samt røff karakterbygging, enn en god, gammeldags skogstur på lykke og fromme?
Direkte pinefull lesning
Hvordan Andreas tvinges til å bli farens friluftsdisippel, er i partier direkte pinefull lesning. Underveis i de prøvelsene Jon på fanatismens stigende rus utsetter sønnen for, går han i tett dialog med sin egen, avdøde far. En far som nok ble sint, men aldri slo, noe Jon til syvende og sist opplever som en mangel, en minusfaktor. Om det er makt i de foldede hender, er det større makt i de knyttede.
Gjennom hele denne godt komponerte og høytempererte historien, løper det en eksplisitt uttrykt lengsel etter å gjøre volden meningsfull, nødvendig og enda til: Livsbekreftende. «Volden tilhører språket» er en sentralt premiss i så måte. Vel å merke en vold som har få og tynt etablerte samfunnsmessige implikasjoner.
Fragmentert og privatisert
Selv om 22. juli nevnes, er det ikke den retningen Emanuelsens beretning tar – inn i det kollektive, ennå langt fra ferdigbehandlede traumet. Klarere og klarere vektlegger han den fragmenterte og privatiserte dimensjonen.
Det er han dyktig til. Ikke desto mindre føles det som om han ved for det meste å la det bli i familien, velger minste motstands vei og lar latente muligheter gå til spille. Litteraturen er rik på gretne, gamle gubber. Slike som har trukket seg tilbake fra verden og betrakter dårskapen med et svart, satirisk blikk. I norsk litteratur er Thomas F av Kjell Askildsen selve kroneksempelet.
Kvinner får sjelden spille denne høyinteressante rollen som aldrende misantrop. Det slår meg derfor som litt av et sammentreff – og et friskt motiv – når to av høstens debutanter velger å skildre gamle, motvillige damer.
Begge står foran livets endestasjon i form av den sykehjemsplassen som noen legger til rette for. Oldingenes skarpe observasjoner er det bare leseren som får kjennskap til, og vi skjønner samtidig at begge er så fysisk svekket at omgivelsene tar affaere med god grunn.
Selve denne kontrasten mellom