Skriver som om de er 90 år
karakterenes indre liv og deres fremtreden blir tankevekkende skildret av både Helene Imislund (34) og Susanne Skogstad (27).
Stell som dødshjelp
de sier det ville vaere godt å komme på hjem så godt med litt stell det jeg har gitt stell er baerbusker, epletraer, roser presise kutt tett inntil stammen
Det er en kvinne på naermere 100 år som fører den indre monologen i diktsamlingen Spredte døtre av Helene Imislund. Midt i svekkelsen evner hun å betrakte det nye omsorgstilbudet med et analytisk blikk. Hun vet det blir et «presist kutt» utført av tilsynelatende velmenende hender: de stryker på meg som da jeg var barn jeg lar dem holde på det minner meg om mor
«Jeg» vet gjennomgående bedre enn «de». Ja, «de» opptrer i diktene som en blanding av urimelig overformynder og gresk kor. Kvinnen fordømmer dem ikke, bare setter dem på plass i sitt stille sinn: «de tror jeg ikke kan tenke lenger / men det er huske jeg ikke kan».
Flat og udramatisk helhet
Spredte døtre er holdt i et enkelt, men forseggjort språk. Samlingen har tre avdelinger, her siterer jeg fra den midterste og beste. Helheten er noe flat og udramatisk, tonen for hverdagslig for bokens beste. Likevel gir den et troverdig bilde av energinivået til en hundreåring.
Skjønt, det kan vaere mye futt i gamle skrotter også. Det skjønner man under lesningen av Svartstilla av Susanne Skogstad. Denne lyriske romanen har festet seg som en klump i magen på meg fordi hovedpersonen uttrykker en sorg og et sinne som jeg tidligere har sett tegn til, men ikke helt tatt innover meg, hos mennesker som sto meg naer.
Vil knekke sønnens briller
«Eg kjenner ein veldig trong til å rive av han dei tjukke brillene og knekkje dei i to. Kaste dei på han.»
Slik reagerer den gamle kvinnen i Svartstilla når den voksne sønnen kan meddele at hun har fått plass på sykehjem. Men hun klarer ikke å uttrykke noe annet enn et vagt ønske om å oppebaere en naturlig autoritet:
«Eg er mor di, seier eg. Høyrer selv kor holt det lyder. Kor lite innhold det har. At det er eg som sit her som ein tåpe. Og eg ser brått meg selv så klart utanfrå.»
Rå utbrudd
Også denne kvinnen er i stand til å erkjenne kløften mellom eget følelsesliv og fremtreden. Skogstad fletter de ulike nivåene inn i hennes tankestrøm helt uten at det virker konstruert eller anstrengt. Teksten springer fra rå utbrudd og selvbebreidelser til speilinger av barnas blikk på henne: «Dei orkar meg ikkje lenger. Eg har vorte for mykje for dei.»
Den indre monologen er adressert til et «du», en avdød mann vi skjønner er fortellerens store helt og kjaerlighet. Overfor ham får tankene vandre fritt.
Fosse og Moren Vesaas
Skogstad skaper denne frihetsfølelsen gjennom en prosalyrisk stil full av bilder, minner og repetisjoner. Ofte dropper hun fast høyremarg og plasserer setningene under hverandre som linjer i et dikt. Hun viser åpent frem sine inspirasjonskilder og siterer direkte fra Jon Fosse, Halldis Moren Vesaas og Olav H. Hauge.
Kvinnens språk har også islett av bibelvers, noe som skaper et