Nydelig «solosang» fra nobelprisvinner
blikk på krigen, fordi beskrivelsene av det dagligdags brutale i et felttog er så annerledes enn såkalt maskuline strategi- og heltefortellinger.
Det ingen har orket å se
Jeg er uenig i det. Først og fremst oppfatter jeg hele hennes forfatterskap som drevet av et oppriktig nysgjerrig blikk for det ingen har orket å se før (uavhengig av kjønn): De små og store menneskelige dramaene som utgjør historien, de overraskende detaljene som former liv og historie. Slik viser forfatteren at historien ikke leves ut av mennesker som tenker storpolitisk og rasjonelt, men at den består av «historiens sand» – «de stemmeløse», som hun kaller dem.
Fra hennes synspunkt drives historien mest av alt av mennesker som elsker og sørger, og er begrenset av sin sårbare og feilbarlige menneskelighet.
Homo sovjeticus og Dostojevskij
«Krøniken består av fem bøker, men er i grunnen en eneste stor bok om den sovjetrussiske sjels historie, fulgt gjennom nesten hundre år.»
Slik forklarer Svetlana Aleksijevitsj intensjonen sin på en liketil måte i bokens første foredrag, som om det var den enkleste ting i verden å dokumentere 200 millioner menneskers sjel.
For dette er en sakprosaforfatter som våger å bruke et begrep som «sjel» når hun skildrer det som for mange lesere oppfattes som tørr virkelighetsgjengivelse.
Hun skriver: «Jeg elsker den ensomme menneskestemmen. Det er min største kjaerlighet og lidenskap», og avslører igjen at det er de store følelsene, både hennes og andres, som driver forfatterskapet.
Aleksijevitsj har i disse tre korte foredragene flere referanser til en av russisk litteraturs største forfattere, eksistensialisten Dostojevskij. Slik bekrefter hun det man merker i alle bøkene hennes, nemlig at for henne er ikke vanlige menneskers liv trivielle:
De er fulle av store følelser og gjemt drama, moralske veiskiller og heroisk kamp. Å skrive om virkeligheten er ensbetydende med å skrive om store følelser.
«Jeg er et øremenneske»
I denne lille boken, som har et flott forord av Sovjetistan- og Grensen-forfatter Erika Fatland, beskriver Svetlana Aleksijevitsj hvordan det å lytte er en kunst – «jeg er et øremenneske» – og det å snakke med mennesker er en livsoppgave.
Tusenvis av intervjuer går inn i hver av bøkene hennes, og skikkelsene er fulle av liv og intense følelser. I disse tre nydelige foredragene finner man også noe helt saeregent Aleksijevitsj-sk, som er gjenkjennelig i alle bøkene hennes:
De brå emosjonelle kastene, de store følelsene og ordene og saklige betraktningene, side om side. Hennes neste bok skal visstnok handle om kjaerligheten – det overrasker ikke.
Stemmen i andres stemmer
At uttrykk blir en klisjé, skyldes at de er blitt brukt så mange gan- ger at det ikke påvirker leseren lenger. Ordene er blitt munnhell, selvsagtheter, bare lyder. Jeg tror at klisjeer gjør det lettere for oss å håndtere det uhåndterlige. For hvis man sier at «krig er grusomt» eller «han døde fredfullt» eller «gammel kjaerlighet ruster aldri», er vi ikke lenger nødt til å forholde oss til de nesten uoversettelige, individuelle opplevelsene av krig, død og kjaerlighet.
Det er derfor vi alltid trenger nye stemmer som forteller oss om verden, på nye måter – slik at vi ser den på nytt, utilslørt av blødmer og klisjeer, fri fra selvsagthetenes slør.
Svetlana Aleksijevitsj er en sånn stemme. Boken Frihet er en refleksjon over arbeidet hennes, kanskje mer enn en poetikk, og den er et fint supplement til Aleksejevitsj’ litteraere stemme – som nok høres best gjennom andres stemmer.
«Gaten er for meg et kor, en symfoni», skriver hun her. Dette er dirigentens lille sang.