Med havre, høns og kull som høydepunkter
paradoks. Det fikk folk til å tenke over og diskutere begrepet verdi.
Hvor Bjørnstad står i konfrontasjonen mellom åker og skyskraper, kommer klart frem i første dikt. Teksten slutter med de emosjonelle ordene «Jord, å du kjaere.»
Bjørnstad er da også professor i genetikk og planteforedling på NMBU, Norges miljø- og biovitenskapelige universitet. Diktene er en type kunnskapsbaserte tekster, uten å vaere didaktiske. Det litt høystemte i tonen rykker diktene et godt skritt unna det vitenskapelige.
Skriver Bjørnstad om DNA-molekylet, er det i form av en ode av lovprisende karakter. Samtidig kan man laere noe av dette diktet, om hvordan Barbara McClintock i USA på 1950-tallet forsket på, og beskrev, genetiske mekanismer i mais: «Hoppende gener», som ingen trodde på da, men som senere ga henne Nobelprisen:
«slik synte ho alle det ho for lengst hadde sett,
at kromosoma er fysiske trådar som kan byte stykke
og kallar fram nye bilete av gena for auga som ser».
«Klukk, klukk, klukk»
Bjørnstad jobber ved et universitet som utdanner studenter innen matproduksjon. Kanskje har det utløst følgende beske refleksjon, i diktet «Ode til hønsehjernen»:
«Klukk, klukk, klukk, sa høna på haugen, den veg høna sparkar [ ...] frå tjue dagars barndom til tungbrysta ungdom
og ved tjueåtte å vakle beinskøyr til slaktedagens eutanasi [ ...] avliving, avfjøring, skjering av lubne filetar og lår, to ubrukte venger.
Reven er ute. På sine høner ut. [ ...]»
Fredagskyllingen blir ikke helt det samme etter dette diktet.
Målbaerer tvil
I «Ode til fosterteknologien» møter vi først professoren som sår et embryo av bygg på en reagensrør, deretter gir poeten stemme til embryoet, som bekymrer seg over sin tilblivelse: «Kvifor skal dei avle nettopp meg / på eit slikt glas?» I den uttrykte redselen for å bli satt til verden på en slik måte, målbaerer diktet en tvil på en moderne vitenskap som stadig kan utføre mer og mer.
En avdeling i boken er viet hveteåkeren på Manhattan og ledsaget av fotografier av Agnes Denes’ prosjekt. Her blir Bjørnstads dikt mer bekreftelser på dette geniale prosjektet enn egentlig nyskapende poesi. Det er da også vanskelig å konkurrere med den konkrete poesien i 200 lastebillass med jord, tippet foran World Trade Center og dyrket opp. Hendelsen sier mer enn ord.
Leilighetsdiktene til slutt i boken, gjengitt i ulike aviser, er også sånn på det jevne.
Man må misunne studentene
Det er poetens oder til brunsneglen, til kullet, havren, hvaloljen, rapsoljen som er høydepunktene.
Til gjengjeld er disse så gode både i sitt kunnskapsomfang og mangslungne billedrekker at man må misunne studentene i planteforedling ved NMBU som har Åsmund Bjørnstad som laerer.