Lett, morsom og masete
Vortex. Det overordnede målet er «sosialisering».
En strålende åpning
Hun har ikke lyst til å dra, til tross for løftet om tre retter med vinpakke, og at hotellet på Mosterøy skal vaere nyoppusset. Den eneste forandringen der er imidlertid at det i resepsjonen henger et A4ark, hvor noen har skrevet «SPA» og tegnet en pil mot en mørk, tom korridor.
Dette er strålende åpning på romanen. Jeg godter meg over Ingrid Winters negativitet, selv om det er min egen faggruppe, nordistene, som stadig får gjennomgå, grunnet sin entusiasme overfor alt instituttlederen foreslår. Det hoies og klappes fra nordiskseksjonen i tide og utide. Nå er det heldigvis Universitet i Stavanger Drangsholt skriver om, og ikke Universitetet i Tromsø, her jeg jobber.
Alle må lage «heistale»
Kostelig er det når en foredragsholder skal laere de vitenskapelig ansatte å «pitche» seg selv, det vil si: presentere sin egen forskning på åtte sekunder.
Målet er at alle skal dra fra kursstedet med en «heistale» klar, slik at de kan selvpresentere seg for hvem det skal vaere: sjefen, forskerkolleger, naboen, postbudet.
For min del har jeg praktisk opplaering i dette fra ett år i New York, da jeg bodde i niende etasje i en leiegård. Det var imponerende hva en amerikaner kunne rekke å fortelle om seg selv på noen sekunder i heisen.
Kursholderen insisterer på at alle skal øve inn en åpningsreplikk, siden det er viktig å kunne innlede med én setning som fanger interessen:
«Det må vaere edgy»
«Det må vaere noe edgy. Noe friskt. Noe du er komfortabel med. Tenk på Robert De Niro i Taxi Driver, han øver masse på å si «you’ talking to me?» Han vil det skal vaere helt perfekt, ikke sant? Er dere med?
– Vi er med, ropte en fra nordiskgruppen, og flere klappet.»
At de Niros skikkelse i filmen er desillusjonert, sint og skremt over det moralske forfallet og ender opp med å drepe masse folk, er tydeligvis ikke en innvending for andre enn for hovedpersonen, Ingrid Winter.
Akronym: KULPUL
Drangsholt raljerer fint med motepregede akronymer for forskningsprogrammer. Eksempelvis blir «Kulturutvikling og kvalitative prosjektunderlag» til KULPUL. De vitenskapelige ansatte omtales ikke som grunnplanet, men «bunnplanet» av ledelsen. Og stadig må de på nye QI- og VI-kurs: «Quality and Innovation», «Virkelighet og Innovasjon».
I likhet med hovedpersonen er Drangsholt ekspert på britisk lyrikk. Kontakten med kolleger og studenter skildres skarpt og vittig. Ved siden av en rekke popkulturelle referanser – The Kardashians, Star Wars m.m. – nevnes madeleinekaker, kjønnsteoretikere som Judith Butler og Nietzsche, Keats, Blake. Med andre ord er her noe for alle.
Litt for mange retninger
Imidlertid synes jeg at privatlivet til romanpersonen Ingrid er mer likegyldig, alt stresset med barn, en ambisiøs venninne med livsstilsblogg, dugnader, svigerforeldre og det evige spørsmål om hvor jul skal feires, hos dine eller mine.
Winterkrigen er en kulturkritisk roman, men pisken svinger i litt for mange retninger. Hyppig bruk av dialoger og stadige sceneskift gjør at man leser boken på noen timer.
Samtidig blir mange av dialogene kjedelige, siden det ikke er noen utvikling i relasjonene. Videre er miljøet temmelig skrint beskrevet, utover vaer og temperaturer. En Stavanger-roman kan man knapt kalle den.
Interessante refleksjoner
Egentlig skulle jeg ønske at romanpersonen Ingrid forble på kurshotellet på Mosterøy, eller i hvert fall i det akademiske miljøet: En universitetsjobb bestående mindre av forskning og undervisning enn «møter, rapporter, strategiseminar, tidlig-dialogskjema, sosialiserings- og effektiviseringstiltak, tellekantsystemer, selvevalueringsposter og kvantitet-for kvalitetsprogram».
Her ligger det et alvor i romanen, i tillegg til at det er morsomt. Refleksjonene om virkelighetslitteratur er også interessante. Et meningsløst begrep, ifølge Ingrid Winter:
«Skriften går sine egne veier i et landskap som består av mer eller mindre upålitelige minner, følelser, tanker, fragmenter av andre fortellinger og dagsformen til den som skriver. Alt dette bidrar til å lage en mosaikk som peker i mange forskjellige retninger på en gang.»
Stadig vender Winter tilbake til begrepet virkelighetslitteratur og kritiserer det fra nye vinkler. Dette, som er en del av Winters forskning, er for meg mer interessant enn alle de (unnskyld) teite personene som omgir henne.