Nybø er mer opptatt av hensynet til flinke piker enn av befolkningens helsetilbud

Det er ikke likegyldig for befolkningen hvilket kjønn terapeuten har.

Forsknings- og høyere utdanningsminister Iselin Nybø vil forbedre kjønnsbalansen i psykologistudiet ved å få flere menn til å velge studiet, og mener de må klare å konkurrere på karakter. Konkurransen er ifølge henne ikke problemet, men at Universitetet i Oslo må rette oppmerksomheten mot rekruttering og det å beholde søkere som kommer inn. Prorektor Gro Bjørnerud Mo sier universitetet har arbeidet knallhardt med tiltak, reklamekampanjer og egne dager for mannlige søkere uten den ønskede effekt.

Det er neppe realistisk at Nybøs strategi vil skaffe oss flere mannlige psykologer. Gutter ligger i snitt langt etter jenter i skoleresultater helt fra barneskolen, og søkerne mangler poeng i konkurransen. På UiO i vår var bare 16,6 prosent av de uteksaminerte psykologer menn, og dette gjenspeiler trenden i hele landet.

Tror Nybø universitetets PR-avdeling kan forandre denne voldsomme skjevheten? Instituttleder Pål Kraft ved UiO mener man ikke er berettiget til å «diskriminere jenter» uten forskning som viser at kjønnsubalansen er et problem. Han er vel fullstendig klar over at slike data ikke finnes, og at norsk kjønnsforskning neppe har vaert interessert i om noen foretrekker mannlige terapeuter.

Urettferdig?

Nybø mener det ville vaere urettferdig om menn blir kvotert inn på bekostning av kvinner med bedre karakterer. Dette er altså Nybøs store bekymring. At kvinner gjennom en årrekke er blitt gitt ekstra studiepoeng og blitt kvotert inn på bekostning av menn ser ikke ut til å vekke samme bekymring. Ved NTNU er det satt av 30 kvinneplasser på Datateknikk, 15 ved Kommunikasjonsteknologi og det gis 2 tilleggspoeng ved en rekke tekniske ingeniørfag i tillegg til Landbruksutdanninger og Maritime høyskoleutdanninger.

Nybø ser ikke ut til å forstå at profesjonsutdanningen ved norske universiteter har et ansvar for tilbudet til befolkningen, og at det ikke er likegyldig for befolkningen hvilket kjønn terapeuten har. Som psykiater gjennom 40 år vurderer jeg regelmessig om pasienten bør ha mannlig eller kvinnelig terapeut. Det er ikke så enkelt at menn generelt bør snakke med en mann, men mange unge menn med dårlig tilgang på mannlige rollemodeller både hjemme og i skole kan ha nytte av samspillet med en voksen mann. Kvinner som har dårlige erfaringer med fjerne fedre eller invaderende mødre, kan også ha nytte av en mannlig behandler. I parterapi er det selvsagt at kjønnsbalanse i terapirommet er en viktig faktor, noe som dessverre ofte er mangelvare.

Suicidale gutter

Selvmord blant unge menn er fire ganger så hyppig som hos kvinner. De møter knapt potensielle mannlige samtalepartnere i skolen. I Kongsberg var det i fjor syv unge gutter som prøvde å ta livet sitt, fire av dem lyktes. Mette Lyberg Rasmussens studie Young Men, Masculinities and Suicide beskriver hvordan manglende farskontakt, usikkerhet på egen maskulinitet og redsel for ikke å holde mål, fører til selvmord hos unge menn som en siste heroisk handling. Disse guttene ville neppe oppsøke et helsetilbud med utelukkende kvinnelige terapeuter.

Det mangler entydig forskning på kjønnsdimensjonen hos terapeuten, men vi har faktisk verdifull klinisk erfaring fra de siste 50 år. Nybø skulle forholde seg i litt større grad til erfaringsbasert kunnskap og til befolkningens behov. Hun synes å mene at hun gjør jobben sin så lenge hun årlig kvoterer inn to-tre mannlige veterinaerstudenter. For kuer spiller terapeutens kjønn neppe noen rolle.