Den milde stemmen utenfra
Walid al-Kubaisi forsøkte å gi det norske en farge av det siviliserte Midtøstens kultur – og beriket oss alle. Ingen kunne som ham, med slikt ettertrykk og med en dypere innforlivelse, si at han elsket Norge. Walid al-Kubaisi sa ofte at han skyldte Norge alt. Norge hadde gitt ham friheten, sa han. Og da statsstipendiet kom i 2007, opplevde han en anerkjennelse som gledet ham enormt og ga ham forsterket selvtillit. Denne ordningen er noe av det mest siviliserte Norge har og bør bygges ut.
Gjennom femten år skrev al-Kubaisi sin poetiske spalte i Dag og Tid. Der ga han oss innblikk i en arabisk myteverden med andre farger, lukter og sanser. Den som hørte ham lese norske dikt, opplevde dem gjerne på nytt gjennom Walids milde stemme og fremmedartede aksent. Han hadde sans for nynorsken fordi han som dikter og spaltist forsto hvilken identitetsskapende rolle språket har, også i det moderne Norge.
Han ble rundelig hedret, fikk både Fritt Ord og Skjerv heimprisen.
Med barberblad i lommen
Livet hans var dramatisk. Han flyktet fra Irak i 1981 fordi han ikke ville bli kanonføde i krigen mellom Irak og Iran. Til Norge kom han i 1986 som flyktning etter fem år i Libanon og Syria. I Damaskus ble han fengslet for sine meninger og deretter deportert til Libanon.
Han har beskrevet hvordan utkastelsen fra Syria fikk «hver celle i kroppen til å riste av redsel». Hans første møte med Libanon var blodig. Han ble møtt med skudd og død, men ble hjulpet av en familie som senere sørget for et falsk algerisk pass – det ga visumfrihet til Norge.
Utreisen til Norge måtte foregå fra Damaskus. Da han kom til passkontrollen bare med en koffert full av bøker, kunne alt gå galt. I lommen hadde han et barberblad. Han ville ikke tilbake til et syrisk fengsel med tortur og forhør. Da heller dø.
Men det gikk bra. Da han landet på Fornebu, kjente han på barberbladet igjen. Skulle han bli utvist fra Norge, ville han skjaere over pulsåren «slik at han kom tilbake til Midtøsten som kadaver».
Men den kvinnelige passkontrolløren smilte til ham og bare spurte om hvilke bøker han hadde med seg. «Filosofi, poesi, kultur og politikk», svarte Walid. Den norske politimannen som forhørte ham, smilte også. Walid hadde aldri sett en politimann smile. I hans verden kunne politiet til nød smile hånlig.
Identitetens spenningsfelt
I sine minneord fremhever Dag og Tids redaktør Svein Gjerdåker al-Kubaisis selvstendighet. Uten eget miljø, uten tittel, spent ut mellom frontene i identitets kampen mellom politisk islam og mer moderate former for islam. Walid al-Kubaisi ble en klassisk politisk intellektuell, advarte sterkt mot ekstreme former for islam og mente mange nordmenn i misforstått toleranse undervurderte denne totalitaere faren. Det gjorde ham populaer i islamkritiske miljøer.
Men selv identifiserte han seg med den fritenkerske tradisjonen i Vesten og arven fra opplysningstiden, med vitenska psrespekt og demokratiet som kjerne. Han ville løfte frem de sekulaere muslimene. Gjennom hele sin ferd oppebar han denne grunnholdning.
Sjelden har det vaert mer treffende å si at vi sitter tilbake fattigere – på impulser, på poesi, på innsikter fra en annen verden som likevel står oss naer.