Nei, vi ikke adoptere Ingebrigtsen-filosofien for å skape nye vinnere

I all diskusjon om hvilken vei som leder til suksess, er det kun én fasit, mener Lars Tjaernås.

å vinne underveis. I all diskusjon om hvilken vei som leder til suksess, er det kun én eneste fasit: Eneste mulighet til ikke å bli god, er at du gir opp.

Det handler om å trene best

Mange snakker om 10.000 timers øving for å oppnå mestring i idrett. Andre snakker om 20 millioner berøringer på ballen for å bli best i ballidretter. Begge deler forteller en liten flik av sannheten. Du må trene mye over tid for å bli god. Enormt mye. Likevel er det ikke den viktigste delen på veien mot suksess. Der har også Gjert Ingebrigtsen helt rett.

– Det handler ikke om å trene mest, det handler om å trene best, sa han. Selvsagt er det sånn.

Å trene best er å trene riktig. Å trene riktig er å velge ut det som betaler seg. Familien Ingebrigtsen bestemte seg for å bli best til å løpe. Da løper de – mye. Lionel Messi og Cristiano Ronaldo levde ut drømmen i å bli best til å spille fotball. Da valgte de ballen som bestevenn i tidlig alder.

Er det et motargument mot allsidighet? Nei. Men det er naivt og romantisk å tro at du kan bli virkelig god til noe uten å trene mye nok, godt nok og riktig nok over lang tid på det du skal bli god til. Alt handler om én ting: Å finne din vei, den eneste stien som passer akkurat deg! Hent gjerne inspirasjon og ideer fra andre. Det er ikke bare lurt. Det er også nødvendig. Men du må velge vekk det som ikke passer deg, og legge til det som gjør det. Først da har du sjanse til å bli best, ikke bare god. Og den har ingen snarveier.

Drømmen om å bli god har stor verdi i seg selv. Men når det handler om å gjøre drøm til virkelighet en gang på veien, skal vi heller ikke gi noen illusjoner om at den kan oppnås med et A4-liv.

De som blir best, rekker ikke alle bursdager til tantene sine, får ikke med seg alle seriene på Netflix eller ungdomsfestene i helgene. Derfor bør vi endre talentbegrepet, slik heldigvis ganske mange allerede har gjort.

Evnene blir et redskap på veien

Tidligere definerte vi ofte et talent som en med evner til å kunne nå langt. Det er under halve sannheten. Et talent er en med vilje til å kunne nå langt. Evnene blir et redskap på veien.

En idrettsfamilie i Sandnes har den viljen – og evnene. Det skal vi som elsker store, norske idrettsøyeblikk, prise oss lykkelige for. De valgte en annen vei enn hovedveien. Den passer ikke for mange, men den passer for dem.

Svaret på spørsmålet jeg startet med, blir for meg:

Nei, vi skal ikke gå vekk fra de retningslinjene som fungerer strålende for flertallet. Vi skal legge til rette for at flest mulig kan få bli den beste utgaven av seg selv.

Men vi skal møte dem som også vil bli den beste utgaven blant alle andre, med all mulig støtte på veien dit.