Cruisetrafikken er ikke et stort problem for Oslo

Aftenpostens kommentator Andreas Slettholm ønsker å avvikle all cruisetrafikk til Oslo. Det er imidlertid viktig å vaere klar over at Oslo er i annen situasjon enn en del andre norske byer.

Stor by, liten cruisedestinasjon

Det er klart at antallet cruiseturister kan bli for høyt på et begrenset område, som i Bergen sentrum og på mindre steder som Flåm og Geiranger. I Oslo er ikke dette et stort problem. Vi er en stor by, men en liten cruisedestinasjon.

Ja, cruiserederiene betaler for lite skatt. Men det gjelder internasjonal skipstrafikk generelt og løses neppe ved at Oslo kommune nekter å ta imot skipene. Det er også riktig at cruiseturister legger igjen mindre penger enn gjennomsnittsturisten. Men det ville vaere underlig å nekte bestemte turister ankomst til Oslo med den begrunnelse at vi tjener for lite på dem.

I Oslo er ikke cruisetrafikken et stort miljøproblem. Den står bare for 9 % av utslippene fra Oslo Havn. Til sammenligning står utenlandsfergene for 40 %. Derfor er jeg stolt over at vi nå fikk enighet om at alle skal over på landstrøm. Det er et tiltak som virkelig monner for bedre luftkvalitet i Oslo.

Oslo ønsker å lede miljøarbeidet

Nasjonalt og internasjonalt utgjør cruisetrafikken likevel et betydelig miljøproblem. Cruisehavnene bør derfor jobbe sammen for strengere miljøkrav. Oslo ønsker å ta en lederrolle dette arbeidet.

Jeg har nylig tatt et tilsvarende initiativ overfor Stockholm, København, Kiel og Göteborg. Jeg har mer tro på et samarbeid mellom cruisehavner om skjerpede miljøkrav enn alenegang og ensidig avvikling av cruisetrafikken i Oslo. Aftenposten har i sommer avdekket en rekke eksempler på at overlevende etter 22. juli-terroren utsettes for sjikane, hatmeldinger og drapstrusler. Hatet fra Utøya lever fortsatt. Dybden i hatet og råskapen i truslene overgår vår fatteevne.

Hvor kommer dette hatet fra? Hvilke konsekvenser har det for demokratiet? Og hvordan kan vi, som enkeltmennesker og samfunn, bekjempe det?

Breiviks massedrap var en vekker for mange. Terrorhandlingene, og innsikten i gjerningsmannens tankemønstre gjennom hans manifest og rettssaken, gjorde det umulig å lukke øynene. Det ble åpenbart at vi manglet kunnskap om utbredelsen av høyreekstreme ideer og hvordan de kommer til uttrykk i dag.

Ny forskning, blant annet fra Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteter, Senter for ekstremismeforskning (C-REX) og Politihøgskolen, viser at aktiviteten på flere høyreradikale og høyreekstreme fora har økt de siste årene. På disse nettsidene blir muslimer og innvandrere ensidig fremstilt som kriminelle, overgripere, terrorister og trygdesnyltere.

Den hatefulle debatten dreier seg ikke bare om innvandrere, men også om norske medier, politikere og myndigheter som ofte blir omtalt som forraedere og landssvikere.

Fra konspirasjonsteorier til hatprat

Mye av dette hatet kobles også til konspirasjonsteorier. Slike forestillinger florerer på norske nettsteder og debattråder, om muslimsk overtagelse, om «den jødiske lobby», og om «den politisk korrekte eliten». Dette er noen av de gruppene som blir anklaget for å undergrave vår kulturarv og ødelegge det norske samfunn. Det var nettopp slike forestillinger som motiverte Breivik til å begå sine uhyrlige handlinger.

Ideene er ikke nye. Det går en lang, historisk linje fra dagens hatprat til konspirasjonsteorier som florerte på 1800- og 1900-tallet. Den nazistiske antisemittismen bygget også på myten om en jødisk verdenssammensvergelse. Den klassiske konspirasjonsteorien setter gjerne opp to former for fiendebilder: Det er den «ytre» fienden, som invaderer og truer samfunnet utenfra, og den «indre» fienden, som utgjør en skjult, nedbrytende kraft som har infiltrert samfunnet og opptrer som fiendens hemmelige allierte.

Konspirasjonsteorier får en dramatisk ny og vanskeligere dimensjon når politikere er sendebud.