Andreas Slettholm: Alle norske systemkritiske partier slutter å vaere systemkritiske til slutt. Rødt er neste parti på vei inn i folden.

«Med unntak av Rødt er Frp det eneste systemkritiske partiet i Norge», skrev Frp-leder Siv Jensen for fem år siden. Det var ennå noen uker til hun skulle overta finansministerhatten fra Sigbjørn Johnsen.

Partiet hennes hadde allerede droppet noen av sine mest ytterliggående ideer, men Frp gikk likefullt tilvalg for eksempel på ås krote handlings regelen. Stortingsrepresentant Bård Hoksrud lovte et bompengefritt Norge. Per Sandberg sa at ikke-vestlig innvandring skulle mer enn halveres. 2013 skulle vaere siste året med NRK-lisens. Arbeiderpartiet mente det ville bli vanskeligere å komme ut av skapet som homofil med borgerlig regjering.

Ingenting av dette har skjedd. Siv Jensen har tvert om strammetinn handlings regelen. Bompengeinnkrevingen og innvandringen er blitt rekordstor. Partiet føreren likestillingspolitikk som SV ville vaere stolt av: Fedrekvoten er økt, likestillingslovene r blitt kjønnsnøytral, sexkjøpsloven består, og Regjeringen har gjort det langt enklere å skifte juridisk kjønn.

Alle norske systemkritiske partier slutter å vaere systemkritiske til slutt.

Et forandret Frp

Samtidig har partiet unngått den berømmelige SV-fellen ved å dyrkede n schizofrene kommunikasjons strategien« innenfor, men utenfor ».

For Frps skjebne ligner SVs på ett vesentlig punkt: Partiets identitet har forandret seg gjennom regjeringsmakten.

Ut fra praktisk politikk gir det ikke lenger mening å kalle hverken Frp eller SV systemkritiske.

Det sier jo sitt at SVs fremste kampsak for tiden er endring av profittreglene i en barnehagelov som partiet selv innførte. Frp, på sin side, forvalter den norske modellen på en måte som i alt det vesentlige minner om et hvilket som helst annet parti.

Selv om skattene er gått ned, er avgiftene gått opp, og de offentlige inngrepene er det fortsatt flust med. Byråkratiet er blitt større enn under de rødgrønne. Frp er med på brede forlik om skatt, forsvar og asyl, og konkurrerer med de andre partiene om å ha ambisiøs klimapolitikk.

Det er i det hele tatt forbausende hvor sterkt det norske konsensusdemokratiet virker. Veien til makt og innflytelse går gjennom samarbeid og koalisjon. Kompromissets ånd preger hele den politiske kulturen, selv om det offentlige ordskiftet handler om å kraftig blåse opp de politiske forskjellene.

Og Frp er strålende fornøyd – med rette – for de gjennomslagene partiet har fått for eksempel når det gjelder innretningene på bilavgiftene, samferdsels satsing og økningen i politiets bevilgninger. Da er det lett å legge systemkritikken på hylla.

Dessuten er det sjelden verdt det, for norske velgere virker ikke å vaere spesielt s ugne på dyptgripende samfunns omveltninger når det kommer til stykket.

Revolusjonaere Rødt

Dette er trolig også nøkkelen til å forstå diskusjonen rundt Rødt. Deres vekst har gitt en fornyet debatt om prinsipprogrammet, der det fremgår at målet er et kommunistisk samfunn, og middelet er demokratisk revolusjon.

Rødt-ledelsen er konsekvent uvillig til å forsvare disse konkrete standpunktene, men snakker i stedet om å skjerme enkelte sektorer for markedslogikk, bytte inn økonomisk vekst i økt fritid, redusere oljeutvinningen og intensivere arbeidet for å løse klimakrisen.

Motstrøms, javel, men likevel et stykke fra en normal idé om et kommunistisk, postrevolusjon a ert samfunn. D ete rikke så rart, for Rødt-ledelsen forstår at de faerreste av velgerne deres stemmer på dem fordi de for alvor ønsker kommunismen innført i Norge. Rødt vinner stemmer på at de er tydelige og klare i sin opposisjon til Regjeringen, kombinert med Arbeiderpartiets stadige havari.

Leder Bjørnar Moxnes har dessuten mer enn antydet at de mest ytterliggående formuleringene skal «moderniseres vekk». Med andre ord: Også Rødt er på vei inn i folden.

I dag regner også Miljøpartiet De Grønne seg som systemkritiske, ved å avvise økonomisk vekst som mål for utvikling. Samtidig skyldes partiets inntreden i rikspolitikken en mer pragmatisk orientering. Partiet internt har klare fronter mellom fundamentalister og realpolitikere. Det er de sistnevnte som bekler posisjoner i Oslo og på Stortinget.

Kjøttvekta

Mangelen på reelle politiske alternativer kan problematiseres, selvsagt.

Men det er jo et resultat av velgernes ønsker. Hverken Frp eller Rødt ser ut til å vaere saerlig plaget med avskalling til partier som ikke synes de er systemkritiske nok: Liberalistene oppnådde 0,2 prosent i fjor, mens Norges Kommunistiske Parti fikk totalt 309 stemmer.

Norske velgere ser rett og slett ut til å vaere fornøyde med at partiene plasserer sin politiske kapital der den gir mest avkastning, og nedprioriterer sine mest samfunns om veltende ideer.

Og slik består systemet. Kanskje er en annen verden mulig, men vi vil ikke ha den i Norge.