Bare vent til neste år, sier de i VIF. Det har vi hørt siden 2012.
2018 er en ny tørkesommer på Valle. Nå spørs det hvor lenge onkler, styremedlemmer og Klanen holder ut livet rundt midten av tabellen.
til gull i 2012 og deretter ha sopt inn serietriumfer i Skottland, så han ut til å vaere akkurat den investeringen Vålerenga trengte.
Men det var ingen triumfator som ble fanget inn av kameraet under Haugesund-kampen mandag, snarere en motløs, uengasjert og rådvill kar med mer håp enn tro. Vålerenga var slett ikke dårlige i denne kampen, egentlig var de klart bedre enn motstanderen. De sto opp mot det fysiske Haugesund-laget med alt de hadde av muskler og innsats, de hadde langt flere sjanser.
Men de fikk ikke betaling.
Slikt taerer når man går til kampen med visshet om at bare en av de siste syv kampene er vunnet. De hadde med seg stygge minner fra tidligere bortekamper dette året.
Nå er det snart tre måneder siden tilhengerne fikk se lyset i form av en seier.
Mens praten går
Det er lett å tenke seg stemningen etter enda et tap – praten i korridorene, blant tilhengerne og sikkert også blant investorene. Ikke i år heller. Vi vet hvem slikt prat pleier å handle om. Deila føler seg sikkert truet.
Nå ligger VIF på niendeplass. De kan vel håpe på en ny sjetteplass, og de kommer sikkert foran bønda fra stasjonsbyen Lillestrøm. Men tydeligere kan det ikke sies at Vålerenga er langt, langt unna det nivået som hovedstadens stolthet tilstreber.
Kommer og går
Fotballen er blitt slik at spillere byttes ut i alle overgangsvinduer, en flagring uten stans. Men ingen har forsøkt og feilet mer enn Vålerenga de siste årene. Det reiser spørsmål om kvaliteten på arbeidet i spillermarkedet, og det reiser spørsmål om evnen til å se kvalitet av den som besitter den øverste fotballfaglige kompetansen, treneren.
Også i år mønstrer VIF et lag der de fleste spillerne er ukjente, selv for ivrige følgere av norsk fotball. Og igjen er det impotens som preger laget, mer enn dynamikk. Gode spillere er ikke gode nok før de er gode sammen med andre. Å få til dette, er trenerens ansvar og faglige utfordring.
Simsalabim
Alt skulle løse seg da Vålerenga fikk sitt nye stadion. Det var vanskelig å forstå dette resonnementet. Spillere blir ikke automatisk bedre av flotte garderober og nymalte flater.
Men tanken var vel at de nye omgivelsene skulle vaere inspirerende i seg selv, slik at spillerne i ren begeistring skulle løfte seg selv etter håret.
Men heller ikke tilskuerne har fått nytenning av den nye banen. Flere og flere faller av.
Niendeplasser er ikke inspirerende når målet bør vaere seriegull, i hvert fall å vaere med i kampen der oppe.
Vålerengas tabellposisjon inneholder ingen spenning.
Men det skal i hvert fall bli spennende å følge med på hva som skjer utenfor banen denne høsten.
Mens vi venter på 2019.