Forførernes gullalder
Tre sammenfallende og foruroligende trender kan ramme demokratiene på måter vi aldri tidligere har sett.
Historien er full av eksempler på at misfornøyde borgere er blitt manipulert til opprør. Tre forutsetninger øker sannsynligheten for at manipulatorer skal lykkes:
1 En viss mengde mennesker i manipulerbart modus, ofte preget av misnøye, sinne, frykt og lav tillit til det politiske systemet. 2 3
Tilgang på de riktige verktøyene for å nå frem til de rette mottagerne, med budskap som evner å mobilisere.
Svake motstemmer, spesielt uavhengig journalistikk, som kan sørge for korrigering og motforestillinger. Der er liten tvil om at den første forutsetningen er til stede, både i USA og i store deler av Europa. Trumps valgseier, Brexit og Nasjonal Fronts sterke valgresultat i Frankrike er kjente eksempler som har flere av de samme komponentene. Lav tillit til elitene og de politiske systemene, fremmedfrykt og følelsen av nederlag, gjerne forklart med konsekvensene av en stadig mer globalisert verden. Svarene søkes gjerne i isolasjonisme og nasjonalisme. Er denne polariseringen i samfunnet et resultat av demokratisk svikt, styrt av elitene, eller er det polariseringen som fører til at demokratiene svekkes? Høna eller egget …?
Mottagelighet for manipulasjon
En kartlegging gjort av World Value Survey viser at det i EU er bare 42 prosent av mennesker født på 80-tallet som sier det er av avgjørende betydning for dem å leve i et demokrati. I USA er tallet enda lavere, bare 28 prosent. Blant eldre mennesker står demokratiet noe sterkere, men også blant disse er det under 60 prosent som mener at demokrati er svaert viktig. Data fra Norsk medborgerpanel viser at andelen nordmenn som er tilfreds med demokratiet har falt fra 75 prosent i 2013 til 61 prosent i 2016.
Uansett hva som er grunnen til at folk vurderer verdien av demokrati så lavt, så kan dette si noe vesentlig om mottagelighet for manipulasjon.
Verktøyene for manipulasjon er sannsynligvis den aller største forskjellen på før og nå. For å illustrere: Etter 70 «likes» på Facebook vet datamaskinene mer om deg enn dine naermeste venner. Etter
300 «likes» vet de mer enn ektefellen din. Det viser en omfattende studie gjort av forskere ved universitetene Stanford og Cambridge. Dette er kunnskap om langt mer enn preferanser for varer og tjenester – her er vi langt inne i menneskers holdninger og psyke. Med slik innsikt kan man målrette budskap på en svaert treffsikker måte.
Sannsynligheten for at budskap fører til holdningsbevegelse og handling er langt større når budskapet føles relevant og tilpasset mottagerens situasjon. Problemet er at dette gjelder enten budskapene er sanne, konstruktive og positive, eller usanne, destruktive og negative.
Falske nyheter og samfunnsoppdrag
Facebook har passert to milliarder brukere. Hva er verdien av dyp personkunnskap om så mange mennesker – hvordan kan den brukes og hvordan kan den misbrukes? Datalekkasjen fra Facebook til Cambridge Analytica ga innsikt i profilen til 87 millioner mennesker og ble offentlig kjent ved en tilfeldighet. Hva er det som ikke er avslørt – hva er det vi ikke vet? Perspektivet er svimlende. Bruken av slik informasjon er i sin tidlige ungdom. Vi må legge til grunn at anvendelsen av dype persondata, til gode og dårlige formål, blir stadig mer avansert.
«Falske nyheter» ble for alvor et kjent begrep etter den siste presidentvalgkampen i USA. Et misbrukt begrep, bør vi legge til. President Trump bruker begrepet om alle nyheter han ikke liker – andre stempler journalistikk med feil
eller unøyaktigheter som falske nyheter. Definisjonen er at falske nyheter ser ut som ordinaere nyhetssaker, men er laget bevisst for å villede. MIT-forskere har gjennom studier av mange millioner Twitter-meldinger funnet ut at falske nyheter sprer seg seks ganger raskere enn ordinaere nyheter. En konsekvens av rask spredning er at det er vanskelig å få korrigeringer frem til alle de som har mottatt løgnene. Mange som får en løgn i sin feed vil altså aldri få vite at det var en løgn. Her kommer det journalistiske problemet inn i bildet.
Vi som naermest er født og oppvokst i journalistikken er naturlig nok opptatt av det samfunnsansvaret journalistikken har for å informere, korrigere og stimulere til motforestillinger og debatt. Behovet er større enn noen gang, og motkreftene mer kraftfulle. Medieøkonomien er disruptert av teknologigiganter, antallet kommunikatorer med både hederlige og mindre hederlige mandater har vokst enormt, og enkelte ledende politikere, med Donald Trump i spissen, har kastet siste rest av anstendighet på båten og går nå til direkte angrep på journalistikken som en nødvendig funksjon i samfunnet.
Demokratisk problem
Det er ikke publikum som har sviktet nyhetsmediene – oppslutningen er minst like stor nå som for 25 år siden, men forretningsmodellen har kollapset. Papiropplagene går ned, og dermed også inntektene fra papirannonser og abonnementsinntekter. Brukerveksten digitalt gir ikke på langt naer de samme inntektene, blant annet fordi teknologigiganter som Facebook og Google forventes å ta 73 prosent av de norske, digitale annonseinntektene i 2018, en andel som er sterkt voksende. Aftenposten, for å ta et eksempel, har mistet fire av fem annonsekroner på ti år. Antallet digitale abonnenter er voksende, men det er langt igjen før disse kan kompensere for inntektsfallet på annonsesiden.
For å håndtere denne situasjonen er alle redaksjoner nødt til å redusere kostnadene. Schibsteds norske redaksjoner har mer enn halvert bemanningen på ti år. Kutt i en slik størrelsesorden kan ikke gjøres uten at det går ut over journalistikken. Prioriteringene blir langt hardere, og bredden i journalistisk dekning blir mindre. Vi får flere og flere journalistiske «blindsoner» – områder som knapt får redaksjonell oppmerksomhet.
Dette er langt mer enn et bransjeproblem – det er et demokratisk problem. Dersom tilgangen på kritisk og uavhengig informasjon svikter, i en situasjon der vi allerede har et politisk og sosialt ustabilt og polariserende klima, så er konsekvensene i beste fall uoversiktlige. Dette er grunnen til at situasjonen for nyhetsmediene bør høyere opp på den politiske agendaen.
Tillit er en fundamental verdi i det norske samfunnet – tillit mennesker imellom og tillit mellom de styrte og de styrende. Konsekvensene av at tillitskomponenten i samfunnet svekkes, har knapt noen oversikt over – men det er neppe klokt å lene seg tilbake og se utviklingen an.
Innlegget er også publisert i NHOs Perspektivmelding 2018