Nils Raknerud

Vår gode venn og kollega Nils Raknerud døde 30. juli, 80 år gammel, etter mange års plager med Parkinsons sykdom. Nils’ vennlige, beskjedne og sympatiske vaeremåte manifesterte seg tidlig i studietiden. Kullkamerater ble flere ganger invitert til hans foreldres vakre hjem på Nordberg. Det ble satt spesielt stor pris på av dem som kom fra UtkantNorge. Nils la for dagen interesser langt utover det medisinsk-faglige. Hans interesse for fransk språk og kultur gjorde at en av oss fikk spesielt god kontakt. Han og Inger var medlemmer av foreningen Souvenir Normand og gjennom denne ble det mange fine turer og opplevelser i Frankrike.

Nils var belest og engasjert også på en rekke andre felt. Han hadde kunnskaper innen historie, politikk, kunst og økonomi. En samtale med ham var alltid spennende og interessant. Nils tok medisinsk embetseksamen i 1962. Han begynte spesialisering i patologi på Rikshospitalet i 1969, og ble tildelt medisinsk doktorgrad i 1978 på en elektronmikroskopisk studie av hud. Han ble overlege i patologi, ved Aker sykehus i 1976, fra 1987 til pensjonsalder som avdelingsoverlege.

På Aker fortsatte han med elektronmikroskopi og forskning, men det meste av tiden måtte nå gå til diagnostisk patologi. Nils var en allsidig allrounder i diagnostikken av vevsprøver og var saerlig kunnskapsrik når det gjaldt leversykdommer. I hele sin yrkesaktive tid opprettholdt han et betydelig engasjement for obduksjonspatologi, og sørget for at avdelingen på Aker sykehus hadde høy kompetanse på dette tradisjonsrike feltet.

Nils Rakneruds bredde som patolog var stor, helt fra de minste elektronmikroskopiske detaljer og frem til den makroskopiske diagnostikken ved obduksjoner. Han la stor vekt på å formidle funn og resultater til kolleger på en klinisk relevant måte. Han viste stor interesse for rekruttering og opplaering av nye patologer, og var en dyktig og vennlig veileder.

Nils traff sin Inger i relativt moden alder. Hun ble en trofast og god støtte for ham. De holdt sitt hus åpent for familie og venner, og samvaeret med dem var alltid en givende opplevelse.

Vi føler nå med Inger og den øvrige familie.