Helene Skjeggestad: På denne videregående begynner elever som ikke kan brøk og som knapt kan lese. Det er en oppskrift på frafall.

Mange starter et ordinaert løp i videregående skole uten å ha laert det de burde i ungdomsskolen. Det er en oppskrift på frafall.

«Du tuller!»

Jeg lurer på om jeg hørte riktig:

«Det begynner elever hos dere som ikke kan brøk, som knapt kan lese, og som kan bare noen få ord engelsk. Hvordan er det mulig?»

«Det er mulig fordi det ikke stilles noen krav til faglige kvalifikasjoner for å bli tatt opp til videregående skole», svarer videregående-rektoren.

«Det er jo helt håpløst», sier jeg.

«Nei, det er det ikke. Dette er gode elever, men de møter et skolesystem som ikke er tilpasset dem. Og så lenge det er mulig å gjøre noe med systemet, er dette langt fra håpløst», sier Else Birgitte Roscher-Nielsen, rektor ved Bjørnholt videregående skole, bestemt.

Hva er best for elevene?

I disse dager strømmer nye elever inn i norsk videregående skole. På vei gjennom de moderne betongkorridorene på Bjørnholt hilser rektor Roscher-Nielsen på alle elevene. Det er sånn det skal vaere.

I tre år har jeg skrevet kommentarer i Aftenposten. Jeg har fulgt Skole-Norge tett, og det er et takknemlig tema. For selv om det er harde fronter, argumenterer de aller fleste fra samme utgangspunkt: Hva er best for barna?

Roscher-Nielsen viste essensen av dette da hun for ett år siden innførte adgangskontroll på skolen – til enorme protester.

«Jeg ville ha gjort det igjen. Det skal ikke vaere albansk mafia utenfor og innenfor skoledørene. Familiemedlemmer som vil drive sosial kontroll, har ingenting på denne skolen å gjøre. Skolen skal vaere trygg for elevene, det trumfer alt».

Jeg besøker henne fordi jeg nå skriver min siste skolekommentar i overskuelig fremtid. Den handler om et tema som engasjerer meg mer enn noe annet:

Dagens skole er utformet som en motorvei mot fullført videregående skole. Klarer du ikke å holde farten, eller ønsker du å ta en sidevei, er det for ofte en oppskrift på frafall. Og utenfor skoledørene venter et arbeidsmarked der behovet for ukvalifisert arbeidskraft minker for hver dag som går.

Det er lett å si at alle ikke trenger å fullføre videregående skole, men det er naivt ikke å se hvilket handikapp man da stiller med i et trangt arbeidsmarked.

Derfor vil jeg snakke Roscher-Nielsen.

Forbedringsforslag

Når skolen nå starter igjen, møter nemlig rektoren elever som begynner på videregående uten å kunne pensumet i ungdomsskolen. Hun møter elever som kommer fra trangbodde leiligheter og sosial kontroll, og som opplever skolen som et fristed.

Roscher-Nielsen ser frafallet i øynene hver eneste dag:

«Alle kommer inn på videregående skole. De samme elevene som hadde fritak i 10. klasse, kan trekkes ut til ordinaer eksamen i matematikk etter første skoleår og engelsk etter andre skoleår på yrkesfag. Det er en oppskrift på frafall å begynne på videregående uten kunnskap fra ungdomsskolen», sier hun.

Det er til å bli deprimert av, men ikke bli det. For nå kommer det fine: Dette er ikke en elendighetsbeskrivelse. Det er et forbedringsforslag. Else Birgitte RoscherNielsen tenker hele tiden på hva som kan gjøres annerledes og kommer med to forslag:

1) Å innføre et ellevte skoleår som fanger opp dem som ønsker å gå på videregående, men som ikke er sosialt eller faglig klare for det. I Danmark har de en tilsvarende modell. Der velger halvparten av landets 16-åringer denne ordningen.

2) En tredje vei til fagbrev for ungdom med rett til videregående opplaering. En aktuell modell er å bruke inspirasjon fra voksenopplaeringen og utarbeide et løp med praksis og teori i kombinasjon over 4 år. Dette vil vaere aktuelt for elever som virkelig ønsker en yrkesutdanning, men som er mer praktisk anlagt, og som ikke klarer de skriftlige kravene til dagens eksamensordning.

Fleksibilitet

Roscher-Nielsens forslag peker i samme retning som flere andre tiltak. Politikere fra SV til Høyre er interessert i erfaringene med et ellevte skoleår, og forhåpentlig kommer det en større diskusjon om fordelene og ulempene. Det finnes også ordninger for elever som ønsker et utdanningsløp knyttet til arbeid, men det kreves fremdeles uforholdsmessig mye byråkrati å bli vurdert.

Det er for ofte for vanskelig ikke å vaere et A4-barn i norsk skole. For noen vil ha nytte av å starte ett år før, andre ett år senere. Noen trenger knapt veiledning, mens andre trenger tre-fire voksenpersoner rundt seg. Flere enn i dag må få tilbud om et mer praksisrettet løp.

Noen trenger bare litt frokost.

Det trengs enda større fleksibilitet hvis den norske skolen skal bli en skole der flere kan lykkes. Dagens motorvei er ikke for alle.