Etter 22 år på judolandslaget forteller Martin Thiblin om sin lammende angst

Martin Thiblin (38) har vaert på judolandslaget i 22 år. Her forteller han om sin lammende angst.

Dynen veide 200 kg. Det føltes slik for Martin Thiblin som lå i en hotellseng i Tyskland, ute av stand til å komme seg til konkurransehallen.

Sommeren 2016. Innveiingen kvelden før har gått greit, selv om han allerede da merker han at noe lugger. Det er lenge siden forrige konkurranse og Martin Thiblin føler at han ikke hører hjemme på et vis, som om han bare vil bort.

Han kjenner lukten, blandingen av svette, tigerbalsam og noe annet han ikke helt får taket på. Lukten av judo er vanligvis det beste han vet.

Nå er lukten uutholdelig.

Kaldsvettingen

Han finner likevel roen på hotellrommet, men da han våkner klokken fem på morgenkvisten, er kroppen urolig. Beina er rastløse, han har mageknip, skjelver, kaldsvetter og har et slags trykk i hodet.

Judoutøveren prøver å sove igjen, men trekkes mot mobilen som ligger ved siden av sengen. Thiblin sjekker trekningen. Han skal møte en tysker i første kamp, som egentlig er et lett bytte. Men telefonen rister i hånden og han sliter med å fokusere.

Han merker at tankene kommer smygende helt ubevisst og forstår at det ikke er bra:

«Er jeg ikke god nok? De andre er mye bedre enn meg. Jeg er for svak. Hva om jeg taper? Hva om jeg driter meg ut? Hvorfor driver jeg med dette? Jeg har ikke lyst til å fighte. Jeg er redd for å bli sliten. Jeg vil bort. Jeg klarer ikke dette. Jeg fortjener ikke å vinne. Jeg er en taper. Jeg får aldri til noe av det jeg jobber for.»

Egentlig burde han stå opp, spise frokost og dra til hallen.

Han orker ikke. Han klarer heller ikke å snakke, men makter å sende en melding om at han er blitt syk.

Det er en løgn.

Lettelse og angst

Avgjørelsen er tatt, og han føler en enorm lettelse. Men så kommer skyldfølelsen. Hva om noen oppdager at han ikke er syk, men bare ikke tør å gå.

Martin Thiblin kommer seg ikke ut av sengen den dagen. Han føler seg som en taper som driver med selvmobbing.

Og det verste er at han føler han virkelig fortjener det.

Vendepunktet

Martin Thiblin er som en nestor etter 22 år på landslaget, den eneste nordmannen som har vunnet et verdenscupstevne på herresiden, og med deltagelse i mange EM og VM.

Det har gått to år siden hendelsen i Tyskland, og han sitter inne på et kontor i Oslo og forteller.

Psykolog Knut Ivan Rasmussen, som han har gått til siden den gangen, er i rommet. Thiblin kaldsvetter.

Bare det å fortelle historien, føles tungt, men han vil. For få uker siden gikk baeringen ut på egen Facebook-side og fortalte hvordan han hadde hatt det i så mange år. Angsten. Den som kjennes som en klo som ikke slipper taket. Den som kom både på trening og i konkurranse, som hadde vaert der hele livet i andre situasjoner også. Helt siden barndommen. Nå måtte det ut. Etterpå følte han lettelse.

38-åringen vrir seg i stolen. Torsdag skal han delta i NM i judo i Sandneshallen. Gjennom samtaler med psykologen har han fått en forståelse av hvordan han skal forberede seg til, og løse de vanskelige situasjonene før og når han er i kamp.

Det var davaerende landslagstrener Mike Newton fra England som fikk demningen til å briste, da han om kvelden kom på hotellrommet til en utøver som ikke hadde vaert ute av sengen i løpet av dagen, og heller ikke hadde spist.

Da Thiblin prøvde seg på en ny løgn, sa treneren at han ikke trodde på ham, og at alt satt i hodet.

– Jeg vet at du har utfordringer og at du bør få hjelp på et litt annet nivå, gjenforteller Thiblin det han husker av trenerens ord.

Håper at bussen kraesjer

Psykologen har sittet og lyttet til historien han kjenner så godt. For det var Rasmussen, anbefalt av Olympiatoppen, som tok på seg oppgaven å bidra til at Thiblin fikk løst opp i tankemønsteret sitt.

Han er selv aktiv svømmer, og skal vaere med på NM i Open Water i Oslo til helgen.

– Jeg trodde det var det var normalt å vaere mye redd, fortsetter toppidrettsutøveren, som ble klar over at han alltid hadde hatt det slik, i så mange situasjoner i livet.

Han brukte mye energi på ting som aldri skjedde, men det ga seg størst utslag som utøver.

– Når jeg skal konkurrere, er det som å vente på å bli hengt. Når jeg sitter på bussen på vei til en konkurranse, håper jeg at den kraesjer. Jeg tror ikke at jeg er alene om slike tanker, forskjellen er bare at jeg har det så ofte. Og det er mye sterkere enn vanlig nervøsitet, de fysiske reaksjonene er voldsomme.

Ikke minst på judomatten, der en utøver plutselig kan ligge på ryggen, har han alltid følt seg utsatt. I perioder har han klart å mestre de vonde følelsene.

– Det føltes så brutalt. Jeg slåss ikke bare