Pendler: Er dette godt nok for dere, NSB?

Det er fredag ettermiddag, og vi er på vei hjem etter en arbeidsdag i Oslo. Vi sitter på tog L22 retning Mysen. Vi er oppe grytidlig hver dag for å rekke reisen og jobben, for å komme hjem i rimelig tid. Få litt tid sammen med familien, venner eller hunden. Fredag, og vi gleder oss litt ekstra til å komme hjem. Vi naermer oss Ski, for mange av oss er det omtrent halvveis på vår daglige reise.

Strandet i Kråkstad

Høyttaleren kommer på, det er lokføreren. Han sier at det er strømbrudd mellom Kråkstad og Skotbu. Vi må gå av på Kråkstad får vi beskjed om, de skal ordne med alternativ transport derfra. Vi sukker for oss selv, å nei, ikke igjen! Dette har vi opplevd mange ganger i det siste – og gjennom årenes løp. Og nå er vi bare kommet til andre uken med tog for tog, etter seks uker med buss for tog, en gjenganger hver eneste sommer på linje L22.

Vi kjører inn på Kråkstad stasjon. Konduktøren kan melde at det har kommet et tog før oss, og at passasjerene derfra har «tatt» alle taxiene og bussene, altså all alternativ transport som kan ta oss hjem, altså den transporten vi har betalt for da vi kjøpte månedskort. Mer informasjon får vi ikke.

Vi går av, kanskje 100 personer. Det blåser kraftig, og vi er slitne. Ingen vet noe om når eller om det kommer mer alternativ transport, buss for tog, taxi for tog. Etter 35 minutter vet vi like lite. Vi som er heldige, blir hentet av noen, de andre blir igjen, kanskje ikke alle har noen som kan hente. Reisen blir betalt for annen gang. Først med månedskort, siden med penger for bensin, bompenger og slitasje på bil, men kanskje enda mer gjennom slitasje på nerver.

Det vi har betalt for

Det her er én dag i en pendlers liv. Det er altfor mange sånne dager. I perioder er det bedre, men så er vi der igjen; signalfeil, manglende togpersonell, for mye snø, for varmt, løv på sporet, er det noe vi ikke har hørt? Man må ha humoristisk sans for å vaere pendler, det er ikke for pyser. Men før eller senere orker man ikke å le lenger, ikke etter noen år.

Nå kommer vi til mitt ønske. Det er at vi som pendler, faktisk får det vi har betalt for. Det er å komme på jobb eller skole i tide, og få komme hjem som planlagt. Slippe å løpe heseblesende inn i barnehagen ved stengetid, til et lite og slitent barn. Rekke å hjelpe ungene med leksene, kjøre dem på trening, eller å få litt fritid selv.

Jeg vil spørre dere, samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen og NSB-sjef Geir Isaksen: Er det godt nok for dere at pendlertogene rundt Oslo går sånn halvveis? Og jeg er ikke interessert i å høre skryt om hvor mye Regjeringen satser på samferdsel, eller mer sutring fra NSB om at det er Bane Nors feil. Vi er NSBs kunder, deres ansvar.

Jeg forventer at dere på toppen, i politikken og i NSB, viser litt yrkesstolthet, at dere gjør deres ytterste hver dag for å få meg og mine medpendlere dit vi skal til riktig tid.