Integreringsbløffen
Hvordan vi lurer oss selv med sysselsettingsstatistikk: SSB sier at sysselsatte er «personer som utførte inntektsgivende arbeid av minst én times varighet i referanseuken».
Alle er enige om at jobb er nøkkelen til integrering. Og alle bruker Statistisk sentralbyrå (SSB) som fasit for hvor mange innvandrere som er arbeid. Men statistikken forskjønner virkeligheten. Og de relevante tallene er ikke tilgjengelige.
For hva vil det si å vaere sysselsatt? Noen vil si at det er å ha en heltidsjobb. Andre vil si at det holder med deltid, så lenge jobben er fast. Eller at man har jevnlige vikaroppdrag. Men ingen ville finne på å si som SSB: At sysselsatte er «personer som utførte inntektsgivende arbeid av minst én times varighet i referanseuken».
Ja visst. Én times jobb i løpet av uken er det som skal til. Ifølge tariffavtalen er en norsk arbeidsuke 37,5 time. Det holder å jobbe 2,6 prosent av denne tiden for å regnes som sysselsatt, ifølge SSB.
Dette er ikke noe nordmenn har funnet på. SCB i Sverige og Danmarks Statistik følger sammen norm, satt av The International Labour Organization. Den later til å bygge på mottoet «Alt og alle skal med». Eller som det heter hos ILO: «Én-times-kriteriet sikrer at all arbeidsaktivitet som utføres deltid, sporadisk eller tilfeldig, blir regnet med i statistikken.»
Men kriteriet sikrer også at statistikken blir helt fjern sett opp mot en alminnelig oppfatning av hva det vil si å vaere i arbeid, eller å forsørge seg selv.
Sysselsettingsgapet nedtones
Men SSBs definisjon er enda rausere enn som så. Som sysselsatt regnes også personer som «var midlertidig fravaerende pga. sykdom, ferie, lønnet permisjon e.l.». Dette inkluderer langtidssykemeldte. Og ufrivillig permitterte inntil tre måneder. Og som ikke dette var nok: «Personer på sysselsettingstiltak med lønn fra arbeidsgiver klassifiseres også som sysselsatte.» («Lønn fra arbeidsgiver» betyr bare at det ikke dreier seg om tiltak hvor det bare utbetales en kursstønad. Vi snakker i praksis om lønnstilskudd fra NAV.)
Denne mildt sagt rause definisjonen gjør at sysselsettingsgapet mellom innvandrere og øvrig befolkning nedtones i statistikken. Innvandrere er overrepresenterte blant dem med tilfeldige/deltidsbaserte jobber, blant de sykmeldte (menn med innvandringsbakgrunn er 9,5 dager mer borte fra jobben årlig enn gjennomsnittet blant majoriteten), og blant dem på arbeidsmarkedstiltak (0,3 prosent av ikke-innvandrere, 1,3 prosent av innvandrerne, 2,6 prosent av innvandrere fra Afrika).
Tullestatistikk
En statistikk om en bestemt aktivitet, som nesten ikke setter krav til aktivitetsnivå, ville i andre sammenhenger blitt kalt en tullestatistikk. Det opplagte spørsmålet er selvsagt: Hvor mange innvandrere har en ordinaer heltidsjobb, uten tilskudd fra det offentlige?
Det vet vi ikke. Heller ikke SSB, selv om de har data til å finne det ut. Derimot har byrået og andre norske forskningsmiljøer detaljerte tall om tusen ting vi aldri debatterer. Og enda mer forbløffende: Nesten ingen er interessert i å vite det heller. Derimot er mange interessert i å fortelle hvor bra det går bra med integreringen, basert på tall som gir et overdrevet positivt inntrykk.
Da snakker man alltid om innvandrere som én gruppe. En overskrift som «Nesten 2 av 3 innvandrere i jobb» (NRK, 13. mars 2018), høres ikke så verst ut. Men arbeidsinnvandrere (som det blir stadig faerre av) og asylinnvandrere (som det blir stadig flere av) har – selvsagt – svaert
ulik sysselsetting. Det er også store forskjeller etter regioner og landbakgrunn. Fortsatt er godt over halvparten av innvandrere fra Afrika uten arbeid.
Forskjellene mellom innvandrergruppene er kjent for dem som leser mer enn overskriftene. Og tydeliggjort av SSB. Men få vet at også ulik aldersfordeling mellom majoritetsbefolkning og innvandrere påvirker sysselsettingsgapet i statistikken. Inntil nylig tok den med alle fra 15 til 74 år. Da var gapet på bare 6 prosent, takket vaere «helnorske» pensjonister. Nå avgrenses statistikken til 15–66 år, og gapet er plutselig 12 prosent. Snevrer man inn til den mest sammenlignbare – mest yrkesaktive – aldersgruppen, 25–54 år, øker gapet til 16 prosent. Og til langt over 20 prosent om man sammenligner ikke-innvandrere og innvandrere fra Afrika.
Hvordan ville statistikken sett ut om den bare tok med flyktninger i vanlig jobb? Da må vi se til Sverige. Sverige er verdensmester i innvandring og verdensmester i å unnlate å lage statistikk som kan vise negative konsekvenser av innvandring, og dermed tjene et uglesett parti på fremmarsj. Men Staffan Danielsson representerer Centerpartiet, og ikke Sverigedemokraterna i Riksdagen. I 2016 ba han Riksdagens utredningstjeneste om å hente ut tall om sysselsatte i heltidsarbeid uten lønnstilskudd. Det lot seg ikke gjøre. Men han fikk vite at i den totale befolkningen mellom 20 og 64 år var 69 prosent helårsansatt. Blant flyktninger var andelen 25 prosent etter åtte års botid, og 34 prosent etter 15 år. Blant kvinnene var tallene henholdsvis 18 prosent og 28 prosent. Og her inngår både deltidsjobb og jobber med statsbidrag. Danielsson kaller tallene «alarmerende». Det er nøkternt sagt.
Hva vet arbeidsministeren om tallene?
Så vidt jeg vet, har ingen bestridt disse tallene. Men de er nesten ikke rapportert av mediene. Sosialøkonomen og migrasjonsforskeren Joakim Ruist viser i en ny statlig rapport at integreringen i Sverige gikk bedre på 80-tallet enn de siste 20 årene, han ser ingen tegn til fremtidig bedring. Ruist har også påvist at arbeidsminister Ylva Johansson faktisk ikke vet at sysselsettingsstatistikken er basert på én times jobb i uken.
Vet arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie det? Og at tallene også i Norge ville sett mye verre ut med en mer rimelig definisjon av sysselsetting? Selv den eksisterende statistikken viser urovekkende svak arbeidstilknytning blant innvandrere fra for eksempel Irak, Somalia, Sudan og Syria. Disse har også lavest økning i sysselsetting med økt botid. De er blant de største flyktninggruppene i dag og vil komme til å øke mest, ifølge SSBs befolkningsfremskrivninger.
Vi må slutte med ønsketenkningen
Erfaringene fra land som har hatt innvandring lenger enn oss, og brukt enda flere milliarder enn oss på integreringstiltak, er at sysselsettingen blant ikke-vestlige ikke når saerlig over 50 prosent. Det er ikke egnet til å overraske når dette hovedsakelig er personer med lav (eller ingen) utdanning og dårlige språkkunnskaper, personer som møter et moderne, avansert arbeidsmarked med høye – og stadig høyere – krav til formell kompetanse. Det er en mismatch som ikke lar seg løse.
Dette betyr ikke at det ikke finnes mange strålende personlige unntak fra statistikken, som kan stå som forbilder for andre nyankomne. Det betyr ikke at man ikke kan gjøre mer for dem som allerede er kommet, og laere av kommuner som har lykkes bedre enn andre. Det betyr heller ikke at man nødvendigvis må redusere asylinnvandringen. Men det betyr at vi bør slutte å bruke forskjønnende tall, drive med ønsketenkning og late som problemene – unnskyld: utfordringene – forsvinner ved at politikerne gjentar tilstrekkelig mange ganger at «vi må få innvandrerne i jobb».