Den store forskningsbløffen
Mot betaling kan hva som helst bli publisert som forskning. For 8000 kroner ble ren svada til vitenskap og Aftenpostens journalister til «professorer». Professor Dag O. Hessen frykter at falsk forskning kan ødelegge tilliten til all forskning.
4.mai mottok vi et høytidelig brev med flotte stempler på e-post:
Den internasjonale vitenskapelige komiteen i ICCA 2018 var glade for å kunne meddele at artikkelen «Online Algorithms Considered Harmful» signert professorene Trond J. Strøm og Hilde Lundgaard hadde passert nåløyet:
Forskningen vår var godkjent for presentasjon under den prestisjetunge todagers konferansen innen datavitenskap i Wien. I tillegg ville den bli publisert i et av de digitale og «svaert innflytelsesrike» tidsskriftene til arrangøren, WASET (World Academy of Science, Engineering and Technology).
Selvsagt ble vi glade: Vi er to journalister med lite imponerende akademiske meritter. Vi har aldri forsket og knapt publisert i mer vitenskapelige publikasjoner enn A-magasinet. Artikkelen vi hadde sendt inn, var, for å si det som det er, det rene vås.
Den var spydd ut av den avanserte svadageneratoren Scigen, som klipper og limer fra datavitenskapelige forskningsartikler totalt uten sammenheng. I tillegg hadde vi lagt inn noen egne «funn», som at algoritmer på nettet kan forårsake at nettleserbruk forårsaker akutt selvlysende øyne
Likevel slapp vi altså igjennom en «kritisk vurdering fra tre fagfeller» og «en vitenskapelig komité». Til overmål ble professor Strøm, på «bakgrunn av sin tidligere forskning», bedt om å vaere «session chair», det vil si lede sesjonen der vårt banebrytende bidrag skulle legges frem. Ikke verst for en selverklaert professor ved den ikke-eksisterende institusjonen «Oslo University of Science and Technology».
Da gjensto bare å betale deltageravgiften på 500 euro.
FORSKNINGENS NIGERIABREV. Så hva slags hjørne av forskningen er det vi har rotet oss inn i? Faktisk en raskt voksende industri av tidsskrifter og konferanser, som med litt ulike navn betegnes som «røvere», «pirater» eller på engelsk «predatory» (rovdyr).
Sammen med journalister fra et 20tall medier fra hele verden har Aftenposten deltatt i det internasjonale prosjektet «Fake Science» (se faktaboks). Journalistene i prosjektet har gransket de fem største selskapene som publiserer tvilsomme forskningstidsskrifter og/eller organiserer falske vitenskapelige konferanser.
For forskere verden over er det nemlig en daglig del av jobben å slette hauger av personlige e-poster med smigrende tilbud om å publisere deres «unike» forskning i «velrenommerte» internasjonale tidsskrifter eller presentere forskningen på konferanser for toppforskere.
– Noen er lette å avsløre, saerlig de som starter med «greetings for the day» sier Ingvild Kjeken, professor i ergoterapi ved Oslomet og mottager av minst ti av «forskningens Nigeria-brev» daglig.
Andre fremstår som svaert profesjonelle og legger seg tett opp til navnene på kjente, seriøse tidsskrifter. Eksempelvis har Journal of Economics and Finance, utgitt av det amerikanske Springer-forlaget fått selskap av Journal of Finance and Economics.
KONFERANSESAL? En torsdag morgen en snau måned etter at vi fikk vår gledelige epost fra konferansearrangør WASET, stiller vi lettere nervøse i lobbyen på Hotel IBIS Mariahilf i Wien. Men vi har for så vidt lite å frykte: Allerede før vi forlot Oslo, mottok vi fine sertifikater som bevitner at vi både har deltatt i og gjennomført presentasjon på konferansen.
Vi blir henvist til konferansesalen, et møterom på størrelse med et middels klasserom, der en røslig mann med piggsveis, rosa joggesko, jeans, hvit skjorte og rødt slips deler ut navneskilt og en liten svart plastmappe med WASET-logo til deltagerne som noe nølende betrakter «salen». Vi kommer tilbake til ham.
Så stålsetter vi oss for en lang dag med avansert snakk om datavitenskap, applikasjoner og algoritmer. I likhet med mange andre skal vi bli svaert overrasket.
FORSKNINGENS 8000 RØVERE. Økonomi er et sentralt element i publisering av forskning. De etablerte akademiske forlagene, som Springer og Elsevier, har lenge tjent milliardbeløp på å spre forskernes verk. Hvor mye de mer eller mindre useriøse tjener, vet ingen.
Et forsiktig anslag fra to finske forskere fant at rundt 8000 røvertidsskrifter i 2014 publiserte over 400.000 artikler, der forskerne i snitt betalte i overkant av 1350 kroner pr. artikkel. Ifølge New York Times er tidsskriftene siden da blitt mange flere og kan forlange opptil flere tusen dollar pr. publisering.
Vi sendte inn tulleartikkelen vår til forlaget OMICS, som ville ha 2019 dollar (drøyt 16.700 kr) for å publisere den i et av sine 700 tidsskrifter – til tross for at de påpekte at over 50 prosent av teksten var plagiat, og ba oss rette dette. Vi lot det bli med forespørselen.
PUBLISERINGSKÅT GJØR BLIND. Når et tidsskrift gjør seg fortjent til røverstempelet, er ikke opplagt. Felles for de tvilsomme tidsskriftene er at de, i motsetning til hva de hevder, har dårlig eller ikke-eksisterende kvalitetskontroll og en tilsvarende lav terskel for hva som slipper inn. Til gjengjeld tar de seg godt betalt.
– Det kan vaere vanskelig å skille et kriminelt tidsskrift fra et kriminelt dårlig, sier Jan Erik Frantsvåg, Open Access-rådgiver ved UiT Norges arktiske universitet og svaert engasjert i forskningspublisering.
Han mener noen forskere blir lurt, mens andre bevisst lurer elendige kontrollmekanismer. Årsaken til at røverne overhodet har funnet et marked, er han derimot ikke i tvil om: Det voldsomme publiseringspresset i akademia.
«Publiser eller forsvinn», er blitt forskernes mantra. Publisering, helst i internasjonale, anerkjente tidsskrifter, bokføres nitid i det norske tellekantsystemet. Det er valutaen som kan veksles inn i alt fra bevilgninger og karriere til forskningsfri.
Det er lett å tenke at det er forskere fra svake universiteter i tredjeverdenland som tyr til juksekanaler. Men Aftenposten har gransket hvem som har publisert og/eller deltatt på konferanser hos tre av de største aktørene: I tillegg til WASET de India-baserte selskapene OMICS og Sciencedomain.
Publisert hos disse utgiverne fant vi hele 252 artikler signert av mer enn 700 navn knyttet til norske institusjoner.
Hvis vi går ut fra en snittpris på 2000 kroner for publisering av en artikkel, er over 500.000 kroner av norske forskningsmidler blitt brukt på publiseringen av disse artiklene. Da ser vi bort fra bortkastet arbeidstid – forskere kan slite med å få artikkelen antatt i seriøse tidsskrifter hvis de ikke får røverforlaget til å slette artikkelen – noe de som regel tar seg godt betalt for.
I tillegg kommer et ukjent antall norske forskere som har deltatt på røverkonferanser. Deltagelse kan fort koste 4000-5000 kroner pr. person. I tillegg må forskerens arbeidsgiver dekke reise og opphold.
At norske forskere lar seg friste av useriøse «røvere» som overhodet ikke gir formell uttelling i Norge, forklarer Frantsvåg slik:
– Det er som på en bygdefest halv fire om natten. Man blir blind i kåtskapen, sier han og forteller at han selv flere ganger har stanset folk med professortittel fra å havne i uføret.
– ER VI PÅ SAMME KONFERANSE? Tilbake i konferanserommet i Wien åpner ballet med en totalt uforberedt brasiliansk doktorgradsstudent, som må holde hele tre innlegg om fysisk
Det farligste er at du kan få publisert absolutt hva som helst. Og dermed, ved å si at «forskning viser at ...», finne belegg for de mest absurde påstander.
Dag O. Hessen, professor ved Oslomet
aktivitet og grønne planter. Professoren hennes dukket nemlig ikke opp.
Heller ikke doktoren som skulle snakket om kroniske stafylokokkinfeksjoner har møtt frem, mens flere begynner å bla undrende i programmet under presentasjonene om «Optimalisert mascara-emballasje» og «Deformering av partikkel-ladede dråper i viskøse vaesker».
Hun som skal fortelle om 4D-printing og bioinspirert arkitektur, tar sjansen på å spørre hvor mange av de rundt 20 tilhørerne som vet hva 4D-printing er. Null hender i vaeret.
– Hva er dette? hvisker kvinnen ved siden av oss.
– Ingen forstår jo hva de andre snakker om. Er vi på samme konferanse?
Spørsmålet er bedre enn hun kan ane. Og svaret er: Overhodet ikke!
BABELSK FORSKNING. Selv hadde kvinnen ved siden av oss meldt seg på arkitekturkonferansen ICAUD denne dagen. Vi skulle på datavitenskapskonferansen ICCA. Andre stadig mer forvirrede deltagere hadde betalt for å delta på
konferanser om bioteknologi, kognitiv psykologi, pedagogikk for fremmedspråk eller avfallsbehandling.
Om noen var klare for ICAME 2018, konferansen om anormal monisme og epifenomenalisme, vet vi ikke.
Ruth McIntyre fra Kennesaw State University i USA, derimot, hadde gledet seg til i to hele dager å få fordype seg i fagfeltet sitt, middelalderog renessanselitteratur.
Etter å ha sett de glassaktige blikkene rundt seg da hun begynner å snakke, sjekker hun hvor mange av tilhørerne som har hørt om Geoffrey Chaucer, middelalderens mest kjente forfatter. Da én hånd nølende løfter seg, resignerer hun og avslutter foredraget.
Hun ser heller ingen grunn til å bruke mer tid på konferansen og kan knapt vente med å komme hjem og advare sine kolleger.
EN KONFERANSE FOR ALT. Men hva er det egentlig hun skal advare dem mot?
Hun kan begynne med mannen i rødt slips som både styrer konferansen i Wien og selskapet WASET. Han heter Cemal Ardil og er trolig tyrkisk. Fakta om ham for øvrig er uklare.
Forretningsmodellen er derimot enkel: Hver uke, året rundt, arrangerer WASET konferanser som den i Wien i storbyer over hele verden.
Nå i uke 33 arrangerer de konferanser i Venezia, Praha og Istanbul. Men vi må vente helt til juni 2019 før neste konferanse i Oslo.
Og WASET tenker langsiktig: Konferanseprogrammet for 2030 er allerede klart – inkludert utvalgte artikler som formodentlig er tenkt presentert der.
For hvert tenkelig fagområde annonseres en spesifikk konferanse – totalt mer enn 1100 pr. by – slik at absolutt alle vil finne noe som passer. At samtlige påmeldte loses inn i det samme hotellrommet til sesjoner satt sammen etter bingometoden, nevnes ikke.
Skulle noen klage, står det med liten skrift at konferansene er «tverrfaglige». Det som ikke står, er at hverken de tre påståtte «fagekspertene» eller det vitenskapelige rådet de skryter av, har vaert i naerheten av forskningen som blir presentert. Eller at tidsskriftene de gir ut, ikke er oppført i noen av de seriøse vitenskapelige fagindeksene.
UNDERGRAVER FORSKNINGEN. Det er mye god humor i historier om kakeoppskrifter utgitt som forskningsartikler, tegneseriefigurer oppført som medlemmer i redaksjonsråd og forskere som har latt seg smigre til å sende seriøse arbeider «rett i søpla» hos røverpublisister – og dermed kastet bort både arbeid og skattebetalernes penger.
Men i en tid der fake news er årets nyord og tilliten til forskning lett går med i samme dragsuget, har dette også en svaert alvorlig side.
Professor Dag O. Hessen har nylig utgitt boken Sannhet til salgs, der han blant annet advarer kraftig mot akademiske røvere og snyltere.
– Det farligste er at du kan få publisert absolutt hva som helst. Og dermed, ved å si at «forskning viser at ...», finne belegg for de mest
absurde påstander, sier Hessen, som er spesielt bekymret for at også klare ideologiske budskap, eksempelvis fra klimafornektere og vaksinemotstandere, kan «hvitvaskes» som angivelig fagfellebehandlet forskning.
– Det vil jo på sikt ikke bare skape en babelsk forvirring om hva som er fakta. Men også underminere hele tilliten til forskning, sier han.
Også Hessen tror forskernes behov for å publisere stadig mer og hurtigere, sammen med den i utgangspunktet idealistiske tanken om open access, har skapt «røvernes» marked.
– Tidsaspektet gjør det fristende å kutte noen hjørner. Dermed blir en sektor som skulle vaere til samfunnets beste, korrumpert av markedskrefter som bare er ute etter å snylte på det som er etablert.
SENDT AV LEDELSEN. I hotellkorridorene i Wien får vi servert mange slags historier fra forskerne som har deltatt. Noen er rasende over å ha blitt lurt. Andre synes det hele er så flaut at de aldri vil fortelle sannheten hjemme. Mens en åpenbart kompetent forsker regelrett er beordret av sin egen ledelse om å delta i lureriet. Han jobber ved et ungt universitet i et arabisk land der både staten og universitetet er ekstremt opptatt av å markere seg internasjonalt.
– Dekanen sendte ut lister over WASET-konferanser og sa: «Dra!» Da drar vi jo, selv om alle vet at verdien er lik null, humrer forskeren, som kommer rett fra en WASET-konferanse i København og skal videre til to andre senere i sommer.
Han tror for øvrig langt flere enn ham er fullstendig klar over hva de er med på.
BURDE SJEKKET. Det var ikke Alexander Mikkelsen, postdok ved UAM-universitetet i Poznan og eneste norske deltager i Wien. Sammen med en doktorgradsstudent var han påmeldt selveste ICAMSMBP 2018 og serverte to presentasjoner om elektriske felts påvirkning på vaeskesystemer. Han trodde det var en seriøs fysikkkonferanse og midt i blinken.
– Jeg får støtte fra et EU-fond og har forpliktet meg til å presentere forskningen vår. Det er viktig å komme i kontakt med internasjonalt publikum, sier Mikkelsen, som skjønte at han hadde gått fem på da konferanseprogrammet omsider var klart. Da var det for sent å trekke seg.
Heldigvis er resultatene nylig antatt i et seriøst tidsskrift.
– Vi valgte å dra hjem etter én dag og har spøkt mye med hele greia. Selvsagt burde jeg sjekket bedre. Jeg har i hvert fall sørget for å advare alle på universitetet.
LUR OG BLI LURT. Så blir jo spørsmålet: Hvordan kan WASET-sjef Ardil og de utallige andre røverne fortsette å sope inn penger fra presumptivt tenkende mennesker?
En høyst oppegående forsker fra et anerkjent amerikansk universitet har følgende analyse, på full fart til taxien etter å ha revet av seg et konferanseinnlegg:
– Tre typer forskere drar på disse konferansene: Svindlerne, som bevisst pynter på CV-en. De unge, uerfarne, som er desperate etter å fylle opp CV-en. De er ofrene. Og slike som meg, opportunistene. Vi som har finansiering og kan kombinere en kjapp konferanse med en hyggelig weekend i Europa.
Han vinker etter en taxi.
– Men det er strålende at dere skriver om dette. Det er jo en uting, sier han – før han drar for å besøke familie i London.
INGEN KOMMENTAR. Vi har laget en liste med spørsmål til Ardil om manglende kvalitetskontroll, ikke-eksisterende konferanser og skyhøy fortjeneste. Vi huker tak i ham på gangen og rekker å forklare hvem vi er.
– Svaret er: Vi driver tverrfaglige konferanser, sier han og haster mot konferanserommet.
– Men vi har flere påstander du kan få kommentere, sier vi, løpende etter med spørsmålsarket.
– Jeg driver ikke med journalistikk, sier han, idet døren smelles igjen.
Vi dytter spørsmålene inn i dørsprekken og forlater konferansen.
Fem minutter senere er professorene Strøm og Lundgaard fjernet fra programmet, og vår «akademiske karriere» er over.
Men diplomene våre kan han ikke ta fra oss. hilde.lundgaard@aftenposten.no