Dommere og lovens ord
Harald Stanghelles ytring 25. juli om utnevning av ny sorenskriver i Kristiansand, en mann med kanskje kontroversielle ytringer i det offentlige rom, har utløst en diskusjon. Tingrettsdommer Tron Gundersen peker 3. august på flere relevante og viktige poenger, herunder habilitetsreglene og at man i dommerrollen ikke fullt ut skal benytte seg av sin ytringsfrihet. Inhabilitet handler ikke bare om at en dommer faktisk ikke er objektiv, men vel så mye om at partene har tillit til at dommeren er upartisk. Offentlige ytringer kan da vaere relevante.
Diskusjonen er blitt supplert av advokat Øivind Østberg og tidligere advokat Ole Christian Høie, som begge har fremholdt at den dømmende rolle er styrt av lov og rettspraksis. Dommere plikter, skriver Høie, «å dømme i henhold til loven, uansett hvilke holdninger de har». Dette er vel ment å vaere et argument for at en dommers holdninger ikke vil virke inn på de avgjørelsene som treffes. Noen år er gått siden Montesquieu mente dommere kun skal vaere «munnen som uttaler lovens ord», og det er litt oppsiktsvekkende hvis advokater i dag mener dette.
Vi har alle fordommer
Å dømme innebaerer en rekke andre elementer enn å anvende lover. Men å anvende lover kan vaere en utfordring. Har tiltalte opptrådt «uaktsomt», hva er «barnets beste», hva er «urimelig»? Dommere vil kunne ha prinsipielle grunnholdninger, for eksempel at mødre generelt er bedre omsorgspersoner enn fedre, som kan virke inn på vurderingen. Her er jo Østbergs ytring interessant, siden han har vaert en profilert kritiker når det gjelder dommeres angivelige holdning til fedre i barnelovsaker.
Vi har alle våre fordommer, forutinntatte holdninger på gruppenivå. Og vi har våre erfaringer fra egne liv som ubevisst kan prege våre vurderinger. Vi lager oss våre grunnfortellinger om folk og samfunn som vi bringer med oss. Dessuten preges dommere naturlig nok av sin arbeidshverdag. Når en dommer for fjerde gang samme måned har foran seg en litauer tiltalt for å ha smuglet amfetamin, er det en ikke enkel intellektuell og følelsesmessig øvelse å nullstille seg.
Naivt
Dommere vil ofte måtte gjøre seg opp en mening om de personene som møter i retten (parter, tiltalte og vitner) og vil måtte ta stilling til hvem man skal tro på. Hvis tiltalte er en godt tatovert, kraftig bygget mann med barbert skalle og medlem av en MC-klubb, vil en dommer kunne vaere preget av politiets omtale og medienes dekning av MC-kriminalitet.
Mye tilsier at dommeres erfaringer og grunnholdninger kan virke inn på behandlingen av saker. Nå tror jeg dommere jevnt over er seg dette bevisst. Men det er naivt å tro at å dømme «etter loven» betyr at slike forhold ikke kan spille inn.