Ingen naturgitt tillit
Nordmenn flest har tillit til våre samfunnsinstitusjoner. Det er både godt og gammelt nytt, men slett ikke naturgitt.
I en tid da tilliten utfordres av nye politiske strømninger, og sosiale medier angriper etablerte sannheter, har nordmenn flest stor tillit til våre samfunnsinstitusjoner.
Det viser en undersøkelse som Respons Analyse har utført på oppdrag fra Arendalsuka.
Hele 70 prosent av de 1001 spurte gir karakteren 6 eller høyere til Stortinget. På en skala fra 1 til 10 betyr 1 ingen tillit, mens 10 uttrykker full tillit. Prosenttallene vi gjengir, er beregnet ut fra dem som gir karakteren 6 eller høyere.
60 prosent gir uttrykk for høy tillit til Regjeringen, mens 58 prosent gir uttrykk for høy tillit til kommunestyrene.
Sosiale mediers trend
Det er selvsagt ikke overraskende at det er de ideelle organisasjonene som oppnår høyest tillit – hele 87 prosent. Men det er også disse som faller mest når spørsmålet dreier seg om viktighet. Da er tallet 65 prosent.
Stortinget står fortsatt fjellstøtt: Hele 92 prosent plasserer nasjonalforsamlingen på topp når viktighet for demokratiet skal rangeres.
De ofte så utskjelte mediene kommer svaert godt fra Respons-undersøkelsen. 58 prosent av de spurte har høy tillit til mediene, og 78 prosent mener de er viktige for det norske demokratiet.
Fra et medieståsted er ikke dette bare oppmuntrende, men det er også overraskende høye tall. Det vil likevel vaere naivt å tro at dette ikke kan forandre seg.
Det er nemlig utviklingstrekk som skimtes mellom tallene. Sosiale medier er det ganske få som har mye tillit til – bare 15 prosent. Men når det spørres om viktighet, ja, så øker tallet til 30. Og når Respons Analyse spør om hvilke kanal man selv vil bruke for å fremme sine synspunkter, bykser prosenten oppover til 54.
Slik avtegner det seg en trend vi helt sikkert vil se mer til i tiden fremover.
Mest oppmuntrende er det å se at de unge velgergruppene har mer tillit enn de eldste
Frps betydning
Det er likevel spesielt at denne undersøkelsen viser at velgere fra samtlige partier har høy tillit til maktens institusjoner. Selv Rødts velgere er begeistret for systemet vårt. Unntaket er Fremskrittspartiets velgere, som har lavere tillit enn dem som stemmer på andre partier. Dette er ikke overraskende, men sier også noe om betydningen av å ha et parti som representerer dem som kjenner seg marginaliserte.
Også her skiller Norge seg fra andre land. Helt siden 1973 har vi hatt et parti som på mange vis har stått på siden av det etablerte politiske miljøet. Selv om Frp de siste årene har akslet regjeringstrøyen. Det kan vaere at fremtidens statsvitere vil gi Carl I. Hagen og Siv Jensen noe av aeren for at vår tids høyrepopulistiske velgeropprør ikke har nådd Norge. Rett og slett fordi Frp har tatt opp i seg en uro andre partier har forsømt å adressere tydelig nok.
LO og NHOs sterke stilling
Et annet samfunnstrekk er den eventyrlig sterke stillingen arbeidstager- og arbeidsgiverorganisasjonene har. Hele 69 prosent har stor tillit til LO og andre som representerer arbeidstagerne, men 61 prosent svarer det samme om NHO og resten av arbeidsgiversiden.
Det plasserer disse to på tredje og fjerde plass på tillitsbarometeret, etter de ideelle organisasjonene og Stortinget. Det forteller noe om en legitimitet som er sjelden vare i 2018-samfunnet. Det sier seg selv at slikt er av uvurderlig betydning for vårt lands økonomiske og politiske utvikling.
Mest oppmuntrende er det imidlertid å se at de unge velgergruppene har mer tillit enn de eldste. Det er overraskende, men slik er det altså i en undersøkelse som ellers ikke har de helt store forskjellene mellom land og by, kjønn og hvilket partier man foretrekker.
Ikke naturgitt
I vår tid utfordres samfunnsinstitusjonene. I land etter land ser vi økende mistillit og et velgeropprør fra grupper som opplever marginalisering. Så langt ser det ut til at Norge har gått klar av denne utviklingen.
Forklaringene på dette er selvsagt sammensatt. Stikkord som tradisjon, etterkrigshistorie, små økonomiske forskjeller, lavt konfliktnivå og kloke politikere med vilje til kompromiss representerer noe av forklaringen. Men hvis vi sammenligner oss med USA og en del europeiske land, vil det vaere naivt ikke å kaste et blikk i retning av den eksepsjonelt gode økonomien vårt land er velsignet med. For det var etter finanskrisen i 2008 at misnøyen virkelig tok av. Begrepet «misnøyepartier» fikk da mening, og innvandringsmotstanden ble for alvor en politisk realitet. I en vanskelig økonomi opplevdes innvandringen som en trussel.
Mye av dette passer ikke på Norge. Men vi må ikke vaere så naive at vi ser på dette som noe naturgitt. Snarere er tillit noe det må jobbes med. Ikke minst i en tid da troen på fakta aktivt undergraves, og altfor mange har interesse av å devaluere tilliten til våre viktigste samfunnsinstitusjoner.
Hele undersøkelsen er tilgjengelig på Arendalsukas hjemmeside.