Kanskje den fineste stemmen av dem alle
Aretha Franklin døde i sitt hjem i Detroit i går. Hun ble 76 år.
Få har satt slike spor etter seg i populaermusikkens historie. Antallet store artister som har henne på listen over inspirasjonskilder, er svaert lang.
Dobbel sprengkraft
Hun var en veteran på 25 år da hun i 1967 sang «all I’m askin’ is for a little respect when you come home». Det var 11 år etter at hun hadde gitt ut sitt første album.
Låten hun sang, «Respect», var skrevet og innspilt av Otis Redding og var et rop om å bli behandlet likeverdig. Dette var året før Martin Luther King ble myrdet, og kampen for afroamerikanernes rettigheter var på det heftigste i USA. Kravet om respekt fikk forsterket valør av at det ble fremført av en kvinne. Saerlig når hun hadde en slik autoritet i stemmen.
Aretha Franklin var afroamerikansk kvinne, og hennes «Respect» var et utrop fra en som var dobbelt undertrykt.
Sterk kvinne
Den ilske «sock-it-to-me!»-koringen til Franklin og søstrene Erma og Carolyn i samme låt ble oppfattet som et feminist-statement. Dette var tross alt i en tid der det var nødvendig å komme med meldinger som «A woman’s only a human/You should understand/ She’s not just a plaything/She’s flesh and blood just like her man», slik hun gjorde i «Do Right Woman, Do Right Man» samme år.
I låten «Dr. Feelgood (Love Is a Serious Business)», også den fra 1967, slo hun et potent slag for kvinnelig seksualitet. Budskapet fikk ekstra sprengkraft av at hun sang den som en gospellåt. Det var den tradisjonen hun kom fra.
Aretha Franklin var prestedatter fra Memphis, Tennessee. Hun sang seg varm i kirker og laerte seg å spille piano selv. Etter hvert strakte stemmen seg over fire oktaver. Hun sang hver eneste låt som om den var en livsviktig kunngjøring. Gospelmusikken vendte hun tilbake til i hele sin artistkarriere.
Fikk tårene til å renne
For tre år siden sang hun fortsatt med kraft og overbevisning da hun satte seg ned ved pianoet og fremførte «(You Make Me Feel Like) A Natural Woman» i Kennedy Center i Washington, en hyllest til låtskriver og artist Carole King. Intensiteten fikk tilstedevaerende publikummere og senere Youtube-seere til å ta til tårene.
Franklin spilte inn plater fra hun var 14, men plateselskapet CBS klarte aldri å forløse potensial og talent. Platene solgte lite. Produsent Jerry Wexler meldte seg umiddelbart da hun brøt med CBS. Plateselskapet han jobbet for, Atlantic, hadde en helt annen forståelse for afroamerikansk musikk. I et studio i Atlanta satte Franklin seg ved pianoet og spilte Ronnie Shannons tårevåte «I Never Loved a Man (The Way I Love You)». Dette er fortsatt en av de mest forrykende vokalprestasjoner som er gjort.
1967-albumet med samme tittel var hennes ellevte, men det første på Atlantic. Det var heftige saker da det kom i 1967, og Franklins soul hadde en slik kraft at albumet til slutt nådde annenplass på albumlisten i USA. «Respect» toppet hitlisten. Siden var Aretha Franklin soulens dronning. Ingen har prøvd å ta fra henne denne tittelen.
Runger i historien
Mot slutten av 1980-tallet hadde hun sin siste kommersielle storhetstid med kjempehiten «Freeway of Love». Samtidig gjestet hun hitlistene sammen med Keith Richards i The Rolling Stones-klassikeren «Jumpin’ Jack Flash», Eurythmics i feministsangen «Sisters Are Doin’ It for Themselves» og George Michael i giganthiten «I Knew You Were Waiting (For Me)». Også James Brown, Whitney Houston og Elton John var blant dem som sto i kø for å synge duett med henne.
I 2009 sang hun under president Barack Obamas innsettelse.
Aretha Franklin har hatt 17 topp-10-hits i USA og har mottatt 18 Grammy-priser, men det som runger etter henne, er det som kanskje er den fineste stemmen av dem alle.
Få har satt slike spor etter seg i populaermusikkens historie