Barnløse menn – fravalg og tilvalg
Vår undersøkelse viste at menn ønsker seg barn, men med visse forbehold.
De siste månedene har det gått en debatt om barnløse menn. I Aftenposten 7. august skriver Ingunn Økland at fokus hovedsakelig har vaert mennenes offerrolle. Menn velges bort av kvinner som ikke finner den rette. Men, mange menn er ‘hverken ensomme, partnerløse eller «valgt bort»’. Økland peker saerlig på uttalelser fra Peder Kjøs om ‘mennene ingen vil ha’ (9. august).
Kjøs henviser til en artikkel skrevet av undertegnede og Merete Lie (publisert i 2016). Han oppsummerer vår konklusjon som ‘Mennene ønsker seg barn, men de får ingen, fordi kvinner ikke vil ha barn med dem.’ Denne konklusjonen føyer seg inn i det perspektivet Økland opponerer mot (14. august), men her har Kjøs tatt seg en frihet. Det er ikke vår formulering. Vi har fulgt endringer i fruktbarhet i mange år. Temaet i vår artikkel bygger på personlige intervjuer med 90 kvinner og menn, med og uten barn.
Barnløse menn var usikre
Vi fant at de barnløse mennene, i likhet med så å si alle som deltok i undersøkelsen, svarte bekreftende på at de ønsket seg barn. Det var likevel en klar forskjell i hvordan barneønsket ble uttrykt. Blant kvinnene var svaret uten forbehold. De ville ha barn og en partner som ville bli far. Deres ‘deadline’ var rundt 30 år, når venner også hadde småbarn. Imidlertid var mennene ikke nødvendigvis klar på samme tid. De ville gjerne vente lenger enn kvinnene.
Barnløse menn i (noen ganger langvarige) parforhold var usikre på fremtiden. De ville vaere gode fedre, men kunne de vaere sikre på parforholdet? Selv i langvarige parforhold kunne de vaere gjensidig usikre på hvordan første skritt skulle tas. De var klare, men ønsket ikke å signalisere til omverdenen at de hadde ‘startet prosessen’. Tenk om de ikke lyktes og skulle forholde seg til andres medfølelse. Det sosiale signalet kunne vaere at kvinnen sluttet å drikke rødvin i sosiale sammenhenger.
Ikke bare et norsk fenomen
Flere barnløse menn var utenfor parforhold. Det gjaldt både dem i øvre middelklasse og dem i manuelle jobber. I første gruppe kunne det for eksempel vaere menn i oppstartsfasen av eget firma. Hvordan skulle det gå om en av dem måtte i fedrepermisjon? Blant dem i manuelle yrker hadde de fleste kortvarige eller ingen forhold. Å vaere utenfor parforhold er en måte å unngå presset fra kvinner. Dette var hovedbildet, ikke fravalg av barn. Snarere fant vi tilvalg av utsettelse av faderskapet, noen ganger for lenge.
Økningen i barnløshet blant menn er ikke et norsk fenomen. En tilsvarende utvikling har funnet sted i alle nordiske land. Det er riktig som Økland skriver (7. august) at ‘Faerre menn enn kvinner mener at det å få barn er «meningen med livet»’. Det gjelder ikke bare Europa, men også USA og Japan. Imidlertid gjelder det ikke i et land som Kenya, som jeg har lang erfaring med. Der er barn ‘meningen’ for begge kjønn. Barnløse menn er samfunnsskapt. Et viktig spørsmål er hvorfor økningen kom saerlig fra 1990-årene? Mer forskning er nødvendig, men det finnes nok mer enn det som fremkommer i debatten.