«Beskyttelse av barn er midt i hjertet av norsk kultur»

Åpent brev til Tim Whewell, BBC:

Kjaere Tim Whewell,

Dokumentaren din, Norway’s Silent Scandal, har forårsaket en del bråk her.

Du ser på dommen mot psykiateren som i 20 år var sakkyndig i barnevernssaker. Du sier at norske medier ikke har reagert tilstrekkelig når det gjelder denne mannen og hans harddisk full av barnepornografi. Og du peker med rette på at mannen hadde en ekspertrolle i saker som omhandlet familier – ofte innvandrerfamilier – som ble fratatt barna sine. Du er en årvåken og rettferdig journalist, og det er riktig å stille disse spørsmålene.

La meg først få sagt at jeg rir flere hester her. Jeg er far til to norske barn. Jeg har innvandret til Norge. Og jeg er gift med en som jobber for Bufdir. Før det var jeg også BBC-produsent, så vi deler en felles bakgrunn når det gjelder presseetiske verdier.

Må vurderes på nytt

Dette er vi enige om: Norge burde så kjapt som mulig se på sakene der denne psykiaterens anbefalinger førte til omsorgsovertagelse av barn. Å konkludere med at det ikke finnes grunnlag for dette, er i beste fall selvtilfreds og i verste fall antidemokratisk. Så altfor ofte fører tilliten som nordmenn har til hverandre og sine institusjoner, til at institusjonelle feil og mangler tilgis eller ses bort fra. Selv om intensjonen ikke er korrupt, kan det fort få en korrumperende påvirkning på livet her.

Du kommer med viktige poenger om åpenhet i det norske barnevernet. Så hvorfor etterlater argumentene dine og eksemplene du bruker for å illustrere dem, en emmen smak i munnen?

Du angriper en organisasjon som gjør mer godt enn vondt. Det kan i seg selv vaere en god ting, for institusjoner – spesielt de som skal ta vare på barn – må vaere solide, kanskje til og med robuste, som de sier på institusjonsspråket. De skal rettferdiggjøre sin eksistens. Men i fravaer av viktige kontekstuelle detaljer risikerer du å pushe et narrativ som forårsaker stor skade.

Jeg skulle ønske du hadde påpekt at det skal gode grunner til for at barn fjernes fra foreldrene sine. Det er visst som oftest grov vold, seksuelt misbruk, psykiske problemer eller rus. Informasjonen er tilgjengelig for alle. Barnevernet skal steppe inn og modifisere foreldrenes oppførsel, og for de aller fleste betyr dette hjelp, ikke fratagelse av barna. Omsorgsovertagelse skjer for under to av ti barn som mottar barnevernstiltak, og kun i svaert alvorlige tilfeller.

Lite diskutert?

Jeg skjønner ikke helt hvordan du kan si at barnevernet ikke diskuteres og debatteres i mediene? Enkle nettsøk ville vist deg at det ikke stemmer. Det er 3433 artikler som refererer til barnevernet i denne avisens digitale arkiver, for eksempel, hvorav 320 av dem ligger i debattdelen og 740 blant meninger. Det samme mønsteret finner en på NRK og andre store nyhetssider.

Sant nok uttrykker ikke artiklene så ofte harnisk. Tradisjonelle norske medier er fundert på gjennomtenkte debatter, og målet er ofte konsensus. Avisene «outer» ikke folk og tropper ikke opp i bakholdsangrep hos pedofile, overskriftene skriker ikke. Derfor eksponeres vi for mindre rennesteinsjournalistikk og flere ord. Men i kommentarfeltet har vi en annen historie: Det går en kule varmt i debatten, med alt fra rettmessig harme og indignasjon til drapstrusler. Det er vanskelig ikke å tro at du ville visst dette dersom researcherne dine hadde gravd litt dypere.

Så har vi sosiale medier. Jeg fant filmen din via Facebook på en side som heter «Stop Barnevernet in Norway». Dette var en internasjonal side, og jeg fant rundt 70 anti-barnevernet Facebook-sider kun på norsk med alt fra 10 til 18.000 medlemmer. Barnevernet blir mye diskutert, og både beslutninger og arbeidsmetoder blir tungt debattert.

Et tryggere samfunn

Som far i Norge vet jeg at mine barns rettigheter trumfer mine egne. Hvis mine naboer eller min sønns skole mistenker at jeg behandler dem dårlig, så vil barnevernet kontakte meg. Men sånn burde det vel vaere, eller? Barna mine er mindre enn meg og trenger bedre beskyttelse.

Et lite eksempel fra eget liv: Vi misset ved en feil en tannlegetime til fireåringen og fikk etter hvert beskjed om at tannlegen ble bekymret om hun ikke hørte fra oss innen ti virkedager. Full panikk! Det er ikke rart at en utenlandsk journalist kanskje ikke får med seg at seks av ti norske tannleger har sendt bekymringsmeldinger til barnevernet.

Beskyttelse av barn er midt i hjertet av norsk kultur, og det bekymrer meg at du aldri klarte å vaere tydelig på dette veldig enkle og forståelige prinsippet: Barn i Norge er født med rettigheter. Når barnas rettigheter står i konflikt med foreldrenes rettigheter, blir barnas rettigheter de viktigste. Dette er spesielt sant når det gjelder vold og vanskjøtsel.

Hvis du synes den norske holdningen virker ekstrem eller obskur, kan jeg jo påpeke at det er fordi landet i 1991 implementerte FNs barnekonvensjon. Den samme konvensjonen er ratifisert av de fleste FN-land (men ikke USA). Norge tar den så alvorlig at hvis den kommer i kon-