Profesjonelt bekymret

NHOs sjeføkonom tror hans egen generasjon må jobbe lenger enn de har planlagt. Og gi fra seg lederstillingene sine før de hadde tenkt.

Vi blir flere eldre og faerre yngre. Eldrebølgen vil skylle innover oss og gi store utfordringer. Hørt det før?

– Noen vil kanskje si at vi har ropt «ulv, ulv» lenge nå. Men forskjellen på det å snakke om eldrebølgen i dag og da vi gjorde det tidligere, er at nå er den her.

Øystein Dørum ser alvorlig ut. Sjeføkonomen i Naeringslivets Hovedorganisasjon (NHO) har denne uken for første gang lagt frem naeringslivets egen perspektivmelding. Den skal synliggjøre utviklingstrekk og utfordringer Norge står overfor fremover.

Da A-magasinet møter ham i NHOs lokaler tidligere i sommer, er han midt i innspurten av de siste kapitlene.

Den største utfordringen meldingen peker på, er at det som i mange år har vaert demografisk medvind, snus til motvind.

Jeg husker at jeg tidlig i karrieren en gang fikk beskjed om at jeg måtte slutte å vaere så overforberedt.

Øystein Dørum (56) Sjeføkonom i NHO

– Nå er vi ved et vendepunkt. Fremover blir det faerre som jobber og flere som ikke gjør det, sier Øystein Dørum.

BEHOV FOR EFFEKTIVISERING. Sjeføkonomen er det han kaller «profesjonelt» bekymret. Regnestykket hans går ikke opp når det blir flere pleietrengende eldre og faerre som leverer omsorg.

– Man må bruke teknologi der teknologi kan brukes. Men omsorg er vanskelig å erstatte med maskiner, så det blir en balansegang.

Dørum mener det er for uambisiøst å tenke at vi ikke skal klare å opprettholde dagens velferdssystem. Men for å få det til må vi øke verdiskapingen. Det fordrer at antallet arbeidstimer pr. innbygger øker, skriver NHO i meldingen.

– Det handler ikke nødvendigvis om at vi som er i jobb, skal arbeide lengre dager. Men det forutsetter at flere som står på utsiden av arbeidsmarkedet, kommer inn. At de som er inne, står lenger. Og at de som jobber deltid, begynner å jobbe heltid, forklarer Dørum.

– Det må også bedriftene legge til rette for at skal vaere mulig.

At vi lever lenger og blir flere eldre, vil også gjøre at vi i fremtiden får en ny generasjonsgruppe. Det er ikke lenger bare kategoriene «ung», «i jobb» og «gammel» som gjelder.

– Kategorien «voksne i jobb» blir delt i to. Vi får de unge voksne, og så er det i ferd med å bli et sjikt for sånne som meg. Som kanskje vil bli tvunget til å jobbe i mange flere år enn tidligere. Selv regner jeg med at jeg skal jobbe så lenge det er bra å jobbe. Jeg tror ikke det betyr 80, men kanskje til et stykke ut i 70-årene.

Han har tenkt en del på det, hvordan han som arbeidstager skal innrette seg i arbeidsmarkedet når han blir eldre.

– En utfordring når man sitter i en jobb, er på et tidspunkt å erkjenne at ens egen produktivitet er dalende. Yngre puster en i nakken og leverer bedre. Det å da kunne tre til side og kanskje gå ned i lønn, status og rang, det tror jeg vi kan bli flinkere til.

– Blir det vanskelig?

– Det har i hvert fall ikke vaert vanlig at man går ned i rang mot slutten av arbeidslivet. Jeg tror flere bør gjøre det.

FORSIKTIG REVYSJEF. Før Øystein Dørum ble økonom Øystein Dørum, spilte han i band.

Han var med i russerevy, ble sjef for Baerumsrevyen og reiste rundt med en teatergruppe etter videregående.

For utenforstående kan overgangen til samfunnsøkonomi, tall og fremtidsanalyser virke radikal. Det synes ikke Dørum.

– Det var ikke noe spesielt som skjedde. Som alle andre musikkinteresserte spilte jeg i band. Men jeg skjønte tidlig at jeg ikke var god nok til at det var noe jeg burde satse på.

Mens Dørum endte opp i naeringslivet, satset lillebroren han spilte i «kjellerband» med i ungdomstiden, på en musikkarriere. Aslak Dørum er bassist i DumDum Boys. Storebror så dem spille senest for et par uker siden.

– Hvordan er du på konsert?

Dørum drar på det.

– Selv om jeg nok er i kategorien D-kjendis, er det mange nok som vet hvem jeg er. Det er vel lenge siden jeg har sluppet meg ordentlig løs. Det blir ganske så behersket. Jeg beveger meg med, men jeg danser ikke vilt og hemningsløst lenger.

– GRENSER TIL DET SYKELIGE. Musikkinteressen har han imidlertid beholdt. I aller høyeste grad. I kjelleren hjemme på Korsvoll er et eget rom dedikert til CD-plater. Samlingen består totalt av rundt 9000 album. Det finnes et stereoanlegg i stuen, et i kjelleren og et på arbeidsrommet.

– Det grenser til det sykelige, egentlig, sier Dørum oppgitt.

Fortsatt kjøper han ukentlig nye plater. Fysisk, i butikk.

– Det fysiske formatet gir meg glede. Det var en periode jeg kjøpte én CD om dagen. Nå kjøper jeg vel to-tre i uken. Også en til to vinylplater.

To ganger i året arrangerer han musikkquiz for en gruppe venner. Den varer i timevis og

innebaerer at lagene hører seg gjennom rundt 100 låter, med tilhørende spørsmål. Det rettferdiggjør det konstante påfyllet av ny musikk, mener Dørum.

På mobiltelefonen har han alltid tilgang til et selvlaget register over alt som finnes i albumsamlingen. Sjeføkonomen har orden i sysakene.

– Noen er veldig ryddige. Det kom tidlig for meg.

– Hvordan slår det ut i jobbsammenheng?

– Hvis jeg skal holde en presentasjon, har jeg alltid med meg flere plansjer enn det jeg trenger. Og på dem har jeg nesten alltid helt oppdaterte figurer, selv om 95 prosent av tilhørerne sannsynligvis ikke bryr seg om det er kommet en ny detaljoversikt den siste måneden.

– Har det noen gang slått negativt ut?

– Jeg husker at jeg tidlig i karrieren en gang fikk beskjed om at jeg måtte slutte å vaere så overforberedt.

– Er du fortsatt det?

– Ja. Men jeg mener også at man skal ta det oppdraget man har fått, såpass alvorlig at man forbereder seg godt.

HJERTET FØRST. Hjemme hos familien Dørum dreier samtalen over middagsbordet ofte over på politikk og økonomi. Tre av tre barn har valgt å følge i foreldrenes fotspor og er i gang med studier i samfunnsøkonomi.

– Det er ikke via tvang, understreker Dørum. – Men sånn er det altså blitt.

Det hender han blir invitert til å snakke om fremtidsvalg og arbeidslivet for elever på videregående skole. Da gir han dem den samme oppfordringen som han har gitt egne barn.

– Det er det litt banale rådet: Følg hjertet og ha hjernen med på slep. De som lykkes i arbeidslivet, er de som har valgt noe de har lyst til å drive med.

Et par timer etter intervjuet tikker det inn en e-post fra Dørum. Det går fint an å skrive perspektivmelding med musikk på ørene, røpet han tidligere på dagen. Men finnes det en sang som passer til den?

Han måtte ha litt betenkningstid. Nå er svaret klart:

«The Whos «My Generation», sluppet høsten 1965, er den ultimate generasjonsopprørssangen. Skrevet av bandets gitarist, Pete Townshend, da han var 20. Nå er han 73 og (nesten) like aktiv. Men jeg tror det ideologisk og livsstilsmessig er mindre forskjell på dagens 70- og 20-åringer enn det var i 1965.»