Flate pakker
Nå er tiden her for å konservere sure og søte minner fra sommeren.
Hvor denne ideen egentlig kommer fra, er jeg usikker på, men første gang jeg fikk fatt i det, var for mange år siden, innerst i en krok i en tyrkisk importbutikk i Oslo. Etter den gangen ble jeg totalt hektet på de intenst syrlige og ikke så altfor søte iranske fruktflakene, som riktignok befant seg mellom to lag ganske irriterende plast.
Det ble solgt i alle versjoner, og felles for dem var at de inneholdt masse frukt og lite annet. Felles var også smaken. Selv om man kunne finne dem i alt fra aprikos, eple kirsebaer og gud vet hva, smakte de ganske likt, og ett eller annet sted langs veien mistet jeg litt interessen for disse persiske godbitene.
For noen dager siden kom fruktbonden som jeg handler med forbi og klaget forståelig nok over varmen, mangelen på vann og størrelsen på frukten. Da han mente at plommene var så små at de burde spises med sugerør, ble jeg naturlig nok veldig interessert, for i min bok betyr små plommer stor smak, og jeg ble med ut i bilen for å prøve. Jeg kom tilbake med altfor mye av kanskje verdens beste, men samtidig mest forgjengelige frukt, så intens på syre og sødme at jeg fikk litt lyst til å gråte og mest lyst til å bevare dem for evigheten.
Løsningen var å gi meg i kast med den gamle, persiske forelskelsen, fordi denne frukten måtte vaere perfekt for formålet. Med litt sukker og fruktens naturlige pektin blir resultatet litt gummi-godteri-aktig i konsistensen, men med en fantastisk ren smak.
Dette kan du egentlig gjøre med all slags frukt, men med plommer er den en takknemlig og lite arbeidskrevende oppgave.
I bilen til fruktbonden fant jeg også noen rips som hjalp til på syrlighetsfronten, men om du ikke er så glad i frø i tennene, må du gjerne droppe disse.