Enkekortet
Ring, ring. Det er mamma. – Du, det er meg igjen. Det var en ting jeg glemte å fortelle. Du husker den søknaden jeg skrev? Gjett hvem som fikk jobben? Det var meg! – Så hyggelig, sier jeg, selv om jeg ikke helt vet hva slags jobb hun snakker om. Mamma gjør så mye rart.
– Ja, det er ikke noen jobb, da, sier mamma, – det er jo frivillig. Du husker at jeg var på det rehabiliteringsstedet? Etter operasjonen min. Og de har en nydelig urtehage, helt fantastisk, og i høst skal de ha en frivillig til å bo der, jobbe i hagen og få deilig mat. Det var veldig mange som gjerne ville gjøre det, så klart.
– Men så skrev du en søknad, sier jeg. Mamma er rå på søknader. Når du har drevet litt saere prosjekter i kommunen i årevis, så blir du det. – Nå skal du høre, sier hun. – Først skrev jeg selvsagt at jeg gjerne ville gi noe tilbake, bidra, og det mener jeg virkelig. Og så skrev jeg at jeg har vaert enke i to og et halvt år.
– Dro du enkekortet? spør jeg. – Ja, sier mamma,- det er ikke lett å vaere alene, man må finne nye måter å gjøre ting på. For eksempel ferier.
Sånn er det jo. Når noen går bort, er sorgen egentlig nok, men det er en masse praktiske, hverdagslige ting som blir vanskelige også. Og selv om jeg og søsteren min savner pappa, er det ikke vi som må finne ut av koblingene bak TV’en og hydraulikken i garasjeporten. Eller hvordan man ferierer alene. Så det er bare rett og rimelig, mener mamma og jeg, å dra enkekortet iblant.
– Det gjelder å skaffe seg opplevelser, sier mamma, – og da er frivillighet helt supert.
Så hun eksperimenterer. – Du husker det, Christine, at for to år siden jobbet jeg som frivillig på en besøksgård for barn. – Var det da du passet på en elg? spør jeg. – Ja, sier mamma, – den var veldig glad i bananer. Og i fjor var jeg med på lamming, og da tok jeg imot et lam som var funksjonshemmet og bare kunne gå baklengs. Vet du, det er ikke blitt slaktet, og nå kan det gå forover og heter Kirsten etter meg!
Og i høst blir det altså urtehagen. Mamma har opplevelsesplanene klare for neste år også. – Da har jeg lyst til å tråkke druer i Frankrike. – Oi! Så gøy, sier jeg. – Ja, jeg er jo med i Seniornett, sier mamma, – og der traff jeg Rolf. Og han har tråkket druer i Frankrike i flere år og mener at det er akkurat noe for meg. Tenk det, bo på en vingård, tråkke druer hele dagen, og så er det masse god mat og vin om kvelden. Tror du jeg kan trekke enkekortet når jeg søker der også? Syns du det er uetisk?
– Nei, sier jeg, vi andre drar parkortet hele tiden uten å vite det engang. Det er så mange fordeler for par at det er nesten kvalmt. Så hvis enker og enkemenn og enslige kan skvise ut noen fordeler, så bare kjør på. Dra enkekortet!
– Det gjelder å skaffe seg opplevelser, sier mamma, – og da
er frivillighet helt supert.