Hva skal til for å velte en toppolitiker?

Det er ikke første gang privatlivet roter det til for norske politikere. Men hvorfor må noen gå, mens andre kommer seg unna?

Hallo!

Hva var det der, egentlig?

Teknisk sett var svaret greit, også for et forvirret TV-publikum som hadde ventet i naer et døgn: Det var et offentlig arrangement på utestedet Madam Reiersen i Arendal, der PR-byrået Gambit H+K gjennomførte et intervju med tidligere fiskeriminister Per Sandberg (58) og hans kjaereste Bahareh Letnes (28).

Men hva var det?

«Noe av det rareste i norsk politikk noensinne», skrev politisk redaktør Kjetil Bragli Alstadheim fra Dagens Naeringsliv på Facebook.

Det var sterke ord, for i norsk politikk har det skjedd veldig mye rart. I det oksygenfattige, klamme rommet hos Madam Reiersen var det ikke engang klart for de fremmøtte om det var politikk de var med på. Dreide det seg ikke vel så mye om privatliv? Og et rettslig oppgjør med Medie-Norge?

Skarpskodde jurister, «som ikke er norske», fortalte Sandberg, står klare til å ta fatt på jobben med å renvaske Bahareh Letnes, en kvinne som etter Sandbergs vurdering har vaert utsatt for en «henrettelse» i norske medier. Få minutter senere, i NRKs partilederdebatt i Arendal kulturhus, ble det varslet fra flere partier at Sandberg/Letnes-saken vil få sitt etterspill i Stortinget, og dermed er vi altså i politikkens verden likevel.

Fra stabbur til piano Til og med en ganske gjenkjennelig verden. Sandberg har funnet sin plass i den lange rekken av topp-politikere som har rotet det til for seg, og etter en tid i skarp motvind mer eller mindre ufrivillig valgt å trekke seg.

Eksempel-listen fra norsk politikk begynner å bli lang og omfatter ingredienser som drosjeregninger, stabbur, restaurantbesøk og for naere venninner.

Men hva er egentlig felles for tabbemakere som har måttet gå? Og for dem som stille og rolig er blitt vaerende på kontoret? Med unntak av å begå en overlagt kriminell handling eller å lyve for Stortinget er det ikke nødvendigvis typen tabbe som avgjør.

Håndtering er alt – The cover up is often worse than the crime. Det er ikke tabben i seg selv, men måten den håndteres på, konstaterer Ketil Raknes, høyskolelektor og tidligere statssekretaer for SV. Han er helt på linje med alle ekspertene Aftenposten har snakket med.

De første reaksjonene fra «synderen» er veldig viktige, spesielt forsøk på å bagatellisere. Kommer du skjevt ut, er det ikke lett å hente seg inn, supplerer Hilmar Rommetveit, professor i statsvitenskap ved Universitetet i Stavanger.

Han mener Per Sandberg er et utmerket eksempel.

Manuela Ramin-Osmundsen og hennes venninneforhold kan vaere et annet.

Altfor naere venninner I oktober 2007 ble Manuela Ramin- Osmundsen landets første statsråd med minoritetsbakgrunn. Norges barne- og likestillingsminister ble utnevnt noen dager etter at hun fikk norsk statsborgerskap. Fire måneder senere gikk hun av. På grunn av vennskap. Inhabilitet. Og det statsminister Jens Stoltenberg beskrev som tilbakeholdelse av informasjon.

Ramin-Osmundsen ga jobben som nytt barneombud til Ida Hjort Kraby. De var noe mer enn to som bare nikket når de så hverandre på gaten, de hadde besøkt hverandre privat flere ganger. Det endte med at begge sa opp de ferske stillingene sine.

– Jeg har funnet ut at jeg kan velge om jeg skal la dette definere meg. Det vil jeg ikke. Det gir meg ingenting å vaere bitter, sa hun i et Aftenposten-intervju i september i fjor. I dag er hun HR-sjef i Miljødirektoratet, og sier at hun ikke vil kommentere Aftenpostens artikkel.

Reiseregning foran sex Ifølge Civita-leder og tidligere Høyre-statsråd Kristin Clemet er norske politiske skandaler mer preget av reiseregninger enn sexliv. I motsetning til for eksempel britisk presse styrer norske medier unna utroskap og sengehygge hvis den ikke berører politikerrollen direkte.

Men Per Sandbergs valg av partner berørte, ifølge Ketil Raknes, en annen helt vesentlig faktor: Støtten fra eget grunnfjell.

– Hvis Sandberg hadde fått en kjaereste fra Øst-Europa, hadde ingen reagert. Det at hun var muslim var problemet for hans støttespillere. Ikke at han hadde tatt med seg mobiltelefonen, sier Raknes og viser til at Sylvi Listhaug kunne tillate seg mye som kunne utfordret statsråd-rollen fordi mange Frp-ere likte det.

– Men da det ble for mye bråk for fløyen i partiet som ønsker makt og innflytelse, var det slutt.