Imperiet som ble et lite land
Østerrike-Ungarn var tidvis et vellykket multireligiøst og multinasjonalt rike. Men dyrkingen av fortid ga det ingen fremtid.
I keiserriket og dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn utfoldet det seg inntil for nøyaktig 100 år siden, i 1918, kultur og vitenskap som har formet vår moderne tid – men også de politiske ideologiene som har ødelagt den. Det skjedde i Praha og Budapest – men saerlig i Wien.
Det modernes fødsel
I de fire tiårene før og etter år 1900, fra ca. 1860 og frem til 1938, er ikke minst keiserhovedstaden stedet der slående mye moderne blir født – og det helt samtidig. Ny billedkunst, musikk og arkitektur. Psykoanalyse, ny filosofi, naturvitenskap og medisin. På samme tid vokser nasjonalsosialismen frem.
Kunnskapen om alt dette er relativt liten i Norge: Keiserriket som omfattet hele Sentral-Europa, deler av Øst-Europa, Italia og Balkan – og dagens republikk som er et lite, velstående land mellom øst og vest.
Tre nye bøker
Det er mye kunnskap å hente i tre nye sakprosabøker.
Det er Marjorie Perloffs Edge of irony. Modernism in the shadow of the Habsburg empire (University of Chicago Press) om alt det nyskapende som skjedde i Østerrike mellom første og andre verdenskrig.
Det er Steven Bellers The Habsburg monarchy 1815–1918 (Cambridge University Press) om de siste hundre år av et keiserrike som kanskje har sin naermeste etterfølger i EU, den europeiske union.
Og det er en liten norsk essaybok, Pål Veidens Landet uten egenskaper – et essay om Østerrike (Abstrakt) som utgis i disse dager, med mer av et samtidsblikk på dette landet som har sett både høydepunktene og bunnivåene av sivilisasjon.
Jeg har nesten 30 års erfaring med Østerrike, men laerer mye nytt av de tre bøkene.
Hvordan kunne så mye nytt vokse frem på samme tid og samme sted, i et ikke altfor liberalt keiserrike? Ikke minst fordi Wien var så kosmopolitisk og multi-det-meste. Det fantes et ubeskrivelig mangfold av nasjonaliteter, kulturer og religioner. Så mange individer hadde ideer og evnen og midlene til å realisere dem.
Nyskapende jøder
Saerlig viktig var den store jødiske minoriteten på over 200.000 individer på det meste, altså én av ni wienere. De fikk ikke eie land, men elitene ble dominerende i finans, naeringsliv, industri, kultur og vitenskap.
Wien ble en mulighetenes by for jøder fra hele Europa. De mest velstående fra finans og naeringsliv ble filantroper for de mest lovende i kunst og kultur. Østerrike-Ungarns jøder var kulturelle insidere, men sosiale og politiske outsidere, og dette skapte den moderne kulturens vugge i Sentral-Europa, ofte med skeptisk og kritisk brodd. Det er nok å nevne Freud, Kafka, Mahler, Popper, Wittgenstein og Schönberg.
Dekadanse og innovasjon
Den såkalte kritiske modernismen ville skape alternativer til mylderet av historiske stiler og forbilder som wienere flest elsket. For, «bak et maksimum av estetikk skjuler det seg et minimum av etikk», som forfatteren Hermann Broch sa. Den pompøse dekadansen ga utallige innovasjoner som kritisk tilsvar.
Det skjedde ikke uten motstand. Den voksende nasjonalismen ga naering til antisemittisme. Den jødiske vellykketheten og dominansen han så rundt seg i Wien, trigget også den middelmådige kunststudenten Adolf Hitler i årene før 1914. Wien var et laboratorium også for menneskeforaktende sivilisasjonsødeleggelse.
En god etterkrigstid
Etter 1918 var det bare en torso (overkropp uten hode, armer og ben) igjen av den svaere organismen Østerrike-Ungarn engang var. Og etter 1945 var landet okkupert og administrert av fire krigsvinnende makter i ti år. Men resten av etterkrigstiden er en økonomisk og politisk suksesshistorie for Østerrike.
Slående, men temmede motsetninger preger likevel den lille republikken i dag, viser Pål Veiden: En kulturell stormakt med mye provinsialisme, en sterk katolsk kirke, men mange ateister, et gjennomorganisert samfunn med lav politisk aktivitet. Mentalt og ideologisk rommer landet både det demonisk-destruktive og det fremskrittsoptimistiske.
Pål Veiden har et sobert, nøkternt og kritisk blikk på historie og samtid i sin nye bok om «landet uten egenskaper». Kritisk er han også til oppfatningen av at Østerrike-Ungarn var et tidvis velfungerende multikulturelt rike som rommet uvanlig mange nasjonaliteter, hadde flere sterke storbyer og i perioder var relativt tolerant mot minoriteter av de fleste slag. Og ja, han har rett i at riket ikke var demokratisk, og det hadde faktisk én kultur som var mer toneangivende enn andre, den tyskøsterrikske.
Veiden er likevel litt for rask når han avskriver at det er noe å laere av Østerrike-Ungarn i dag – at det er «mer nostalgi» enn historiske realiteter.
Relevant for vår tid
Steven Beller har et annet syn på hvor relativt godt landet fungerte som multietnisk og multireligiøst rike: Nasjonalitetene som inngikk i det store riket ble aldri påtvunget én identitet, det fantes et reelt mangfold og vidt forskjellige stadier av økonomisk, sosial og kulturell utvikling innenfor samme store rike.
Keiserriket ga små nasjoner beskyttelse og skapte et stort indre marked for handel. Det har aldri vaert mer relevant for vår moderne tid, og på flere vis mer relevant enn nasjonalismen som bidro til å avslutte det, resonnerer Beller.
Rom for motsetninger
Det spørs om ikke EU har noe å laere, for eksempel ved å bli en løsere union der motsetningene kan få eksistere og spille seg ut. Det er disse motsetningene som var keiserriket og det er motsetningene som er dagens Europa.
Den polskfødte, jødiske sosiologen Zygmunt Bauman sa det meget poengtert da jeg intervjuet ham i en Sentral-Europa-serie i Aftenposten i 2011:
«Østerrike-Ungarns tragedie var at det eksisterte forut for sin tid. Europa var ikke klart for et så spesielt multikulturelt samfunn. Dette er et laerestykke i hva Europa og EU kan bli i eksilenes tidsalder – en måte å bevare Europas etniske og kulturelle variasjoner.»
Det vil si: Keiserrikets beste arv kan gjenkjennes i noen av EUs beste sider.
Men så var det alt det andre, da.
Knut Olav Åmås er direktør i Stiftelsen Fritt Ord. Han er spaltist i Aftenposten og skriver da på egne vegne.
Bak et maksimum av estetikk skjuler det seg et minimum av etikk Hermann Broch, forfatter (1886–1951) om Wien.