– Har jeg det som skal til for å bli en god forelder?
Det sies og skrives veldig mye tull om foreldreskap og oppdragelse, mener psykolog.
Magnhild Peggy Jones Gilje står overfor sitt livs kanskje viktigste valg: Skal – skal ikke få barn?
31-åringen opplever at samfunnet har høye forventninger og krav til foreldre når det gjelder oppførsel, livsstil, hobbyer, økonomi og prioriteringer.
Familieterapeut og psykologHedvig Montgomery kan godt forstå spørsmålene hennes.
– Når det gjelder hva samfunnet tenker om foreldre: Jeg tenker som så at heldigvis tilhører dette fortsatt familiesfaeren. Det finnes så mange måter å leve et familieliv på. Man må finne sin egen, sier hun og fortsetter:
– Det er viktig å huske på at det å ha barn ikke er en prestasjon eller et fag, men en relasjon. Det er en krevende relasjon, for all del, men det er ikke et område som handler om hva andre krever. Foreldreskap handler om å leve lykkelig sammen i den lille familien du lager og med de ressursene du har tilgjengelig, sier Montgomery.
En flod av personlige historier
Videre mener psykologen at det skrives og sies veldig mye om foreldreskap og oppdragelse som det ikke er noen grunn til å høre på.
– I vår verden er det en overflod av personlige historier, men man må huske på at slike historier er nettopp det: personlige. Det er kun et blikk inn i hvordan andre har løst en problemstilling, det betyr ikke at det er den eneste eller rette måten å gjøre det på.
Magnhild Peggy Jones Gilje synes det kan virke som et krav, og da saerlig spesielt for kvinner, at man må dedikere seg til foreldrerollen 100 prosent. Hun spør seg hvor nødvendig det egentlig er at hele tilvaerelsene skal dreie seg om barnet og om det egentlig er det beste for barnet.
– Det første året er det en fulltidsjobb å vaere mor, det er mye deg og din kropp. Gradvis blir det mer tid til både annet og deg selv. Målet er å lage en familie med balanse i, hvor det er plass til alle. Det betyr inkludert deg selv. Når barn ser foreldre som trives med det de gjør, får de lyst til å leve et godt liv, de også. De får noe å strekke seg etter, sier Montgomery.
Overgangen fra to til tre
Psykologspesialist Belinda Ekornås er enig, og hun møter ofte foreldre som sliter med dårlig samvittighet hvis de prioriterer å gjøre noe for seg selv.
– Jeg synes foreldre skal tenke helt motsatt: Ved å gjøre noe som gir dem påfyll får de mer energi til å vaere til stede for barna sine når de er sammen.
Men det er en kjensgjerning at overgangen fra å vaere to til å bli tre kan føles voldsom, og at en del kan synes det er vanskelig å gi avkall på livet de hadde før de fikk barn.
– Det er nok ganske vanlig, selv om det ikke er noe som alltid blir snakket om. Det er et annet liv med barn enn uten. Det betyr at du får noe i livet ditt, men også at det er noe som velges bort. Alle store valg i livet innebaerer å velge noe fremfor noe annet. I den første tiden må foreldre vaere fullt og helt til stede både fysisk og psykisk, sier hun og fortsetter:
– Når barnet blir større, er ikke det fysiske behovet for omsorg like stort siden barnet klarer mange flere ting selv. Likevel trenger barnet foreldres hjelp for å roe seg og for å få trygghet og struktur i hverdagen.