Norgeskritikken gjør for lite vondt
Svensken vel så mye norgeskritikk som en bok om en middelaldrende mann i krise. Motivet er ikke saerlig originalt. Og selv om Hoftun skriver konsist, er det sjelden at det brukes på en måte som hever teksten ut over det konvensjonelle.
Slik er romanens åpningsscene symptomatisk. Her fungerer stillaset som et nokså gjennomsiktig bilde på livets skjørhet:
«Jeg står på en smal platting av to centimeter tjukke planker, festet til et system av stenger, hektet med kroker til den hundre år gamle veggen. Veggen har setningsskader og lange sprekker som strekker seg langs fasaden. Jeg er øverst i stillaset, i fjerde etasje. […]. Alt kan rase. Om noe ryker, en skrue, en bolt, om det er en brist i et feste, da raser alt.»
Ideen om å skildre svenske arbeidsfolk i Norge er riktignok god. De er en underbelyst gruppe i litteraturen. Gjennom beskrivelser av Jens’ fortid viser dessuten Hoftun at hun har et fint blikk for barnets forestillingsverden og for landskap og natur. Noen av bokens beste partier er de som utspiller seg i skogen.
Likevel er det liksom ingen nerve i denne romanen. Slik blir historien om et barndomstraume som fortsatt virker i hovedpersonen, og om muligheten for forløsning, underlig blass.
Får ikke ut potensialet
Heller ikke i det satiriske anslaget får Hoftun ut potensialet. Kritikken blir for opplagt, og den gjør for lite vondt:
«Norge er blitt et land av menn som ikke maler, som ikke klipper plenen, som ikke måker snø. En nasjon av damer som ikke passer unger, vasker gulv eller klaer eller tørker dritten av gamle rumpeballer. Velstandsvortesvin. Bortskjemte bønder.»
Svensken er med andre ord en roman som er habilt skrevet, men som i liten grad ansporer til diskusjon og videre tankevirksomhet.