Storartet «Stockholm noir» og en glimrende debut
etterforskningsmessig fornuftsekteskap, for å avdekke identiteten til den ulykksalige kjøttklumpen de kaller «Karl Johan».
Dette gir støtet til en stinkende, lusebefengt og marerittaktig reise gjennom den skarpt klassedelte og vanskjøttede svenske hovedstaden, og i videre forstand gjennom den såkalte gustavianske tidsalderen. En epoke der konge og alskens øvrighet frykter smitteeffekten fra den pågående franske revolusjonen og driver klappjakt på det som defineres som oppviglere og andre avvikende elementer.
Skriver susende godt
Stilistisk låner Natt och Dag fra fjern og naer. Litt fra Charles Dickens på sitt mest dystopiske, litt fra den skånselløse urbanrealismen til Honoré de Balzac og undergangsatmosfaeren til Louis-Ferdinand Céline, litt fra skillingsviser og drikkeviser og sansenaere elendighetsbeskrivelser over en lav sko. Men forfatteren skriver så susende og organisk godt at han for meg kan låne fra og sitere hvem han vil.
Dessuten reiser han følgende sentrale tankekors:
Hvordan i alle dager kunne dette uendelig korrupte, bunnfalske og ekstremt undertrykkende regimet avløses av det utjevnende og bredt inkluderende «folkhemmet», snaue 150 år senere? Og er det her en god slump av de uforløste spenningene i Samtids-Sverige ligger nedgravd? Naermere bestemt: Er det belegg for å hevde at den nasjonalkarakteristiske elitementaliteten har overlevd, iført ny drakt, som et velmenende og delvis virkelighetsfornektende overformynderi som blant annet har resultert i et massivt oppsving for Sverigedemokraterna?
Ansporer til refleksjon
Strengt tatt ligger det milevis utenfor bokens rammer å gi et fyldestgjørende svar på et så omfattende spørsmål.
Like fullt ansporer den til refleksjon rundt det. Dermed er romanen ikke bare usedvanlig vellykket og givende som tidsbilde betraktet – i tillegg har den en klar og eggende overføringsverdi.