Tar spikkingen til nytt nivå
slik den har vaert for mange av våre forfedre her i nord. Kunnskapen om hvordan å forme båter, hestevogner, redskaper, kopper og jaktutstyr av treet, ble overført gjennom generasjoner, til forfatterens far.
Det er altså tidsånden som besøker ham, ikke omvendt.
Røtter begynte å synge
Forfatteren beskriver hvordan han som ung så sin far stå i en garasje i en Stockholm-forstad og spikke noe i tre. Det ligger romaner i dette bildet. Før gikk barnet inn og laerte av forelderen; nå drar vi til storbyen for å studere digitech, men heim til jul!
Men Karlsson gikk inn, og i møte med det samiske håndverket duodji begynte samiske røtter å synge i ham. Siden har han trålet skogen for kåter og emner i tre.
Boken er ikke primaert en kulturhistorie, men en guide fra nivå 1 (spikkingen), til å lage stekespade, kopper, hyller. Likevel skjer noe uforutsett i disse bruksanvisningene, som aerlig talt begynner tungt for alle som kun behersker kjøkkenkniver.
I kapitler om verktøy beskrives huljern, skulper, skjekniv og båndkniv. Og er Gränsfors stor sløydbile selve allroundøksen? (Svaret er ja.)
En fin encyklopedi
Ordene, som først fortoner seg tyngre enn romanen Ulysses, blir brått som en fin encyklopedi over skandinavisk nybyggerhistorie. Det er godt gjort av forfatteren. Prosaen er enkel, men hans korte og kjaerlige innsmett fra fagets historie gir liv i en verden som nesten er usynlig.
Så mye man har glemt, eller ikke laert, om den svenske (skandinaviske) naere fortid!
På denne lesers hytte står fortsatt smørkinna, tresleiver, rosemalte boller og utskårne treskap som oldeforeldre laget med hendene. Men de står der så løsrevet, som om gjenstandene ikke har noe med meg å gjøre. I neste oppussing blir de enda et offer for
modernitetens viskelaer.
Oldemor mot Minecraft
Også i knappe, men varme omtaler av mestere innen verktøymakerfaget, så vel som i treskjaering, gir Karlsson små innsyn i et Norden man sjelden hører om.
Sett med hovedstadsbriller minner beskrivelsene av håndverket om et språk på vei mot glemselen, og som nå forsiktig hviskes mellom dedikerte sjeler langt nord, som fortidens lysvarsling på fjelltopper. Dette er kulturvern av edleste sort, og, for meg som ikke skal bli treskjaerer, en styrke ved denne korte boken.
En eim av tapsfølelse
Folk som mener at svensk (norsk) kultur trues utenfra, bør først laere seg å spikke en stekespade av osp. Dernest, om de fortsatt ønsker det, hamre løs i kommentarfeltet.
Kanskje skyldes min håndverksfascinasjon en eim av tapsfølelse: Hvor kom vi fra? Hvordan overlevde våre tippoldeforeldre? Daglig går de gamle i graven med familiens over år ervervede kunnskaper. Dette er ikke nostalgi, mer et faktum. Og hva laerer vi våre barn?
Sagt sleivete: Vi gir barn mobiltelefoner, og de sprenger skjermtiden for å bygge noe på Minecraft.
Engasjert, men enkelt
Stoffet innbyr i vår politisk urolige tid til både samfunnskritisk svartmaling og rosemaling av fortidens tradisjoner. Men Karlsson skriver hverken saerlig romantisk eller tydelig ideologisk. Han beskriver engasjert, men enkelt hvorfor han nyter å arbeide med tre, og han gir noen glimt av livet før plastikken, masseproduksjonen og fabrikkene. Og en mulig vei videre.
Etter 158 sider tar jeg meg i å lure: Skal jeg jaggu lage en knaggrekke?
Nei, men nå vet jeg hvor mye arbeid som kreves. To dager og flere hundreår. Og innerst inne aner vi: Det er folk som Niklas Karlsson vi søker til etter apokalypsen.