Nye trusler krever nye sikkerhetstiltak
Harald Stanghelle forveksler boikottbevegelsen med legitim kritikk.
Israel begynte med strenge sikkerhetskontroller på sine flyplasser på slutten av 60-tallet, som et tiltak for å håndtere de mange kapringene av sivile israelske fly av terrorister fra 1968. I begynnelsen møtte dette kritikk da det ble beskrevet som en «uforholdsmessig overreaksjon», men etter flere år, og spesielt etter 9/11, fulgte alle land og deres internasjonale flyplasser etter.
I Karl Johans gate var det for noen måneder siden umulig ikke å legge merke til plasseringen av nye og synlige betongbarrierer plassert ut som et sikkerhetstiltak. Spørsmålet om politifolk kan baere våpen, blir også ofte diskutert. Nye sikkerhetstrusler krever nye sikkerhetsforanstaltninger.
Lister
Grensemyndigheter i mange land har lister over mennesker som forbys innreise til deres land, mange av dem grunnet deres radikale meninger. Storbritannia, Frankrike og Tyskland, blant andre, tillater ikke innreise for noen frittalende Holocaustfornektere, enkelte imamer som støtter radikal vold og til og med i noen tilfeller ekstreme høyreorienterte Israelere. Selv om jeg ikke har spesifikke detaljer, er jeg sikker på at Norge har en lignende liste. Dette gjør hverken disse landene mindre demokratiske eller mer autokratiske.
Boikottbevegelsen
Realiteter endres. For 15 år siden var det ingen boikottbevegelse mot Israel. I dag finnes den. Harald Stanghelles største feil i artikkelen «Den omvendte boikott» (9. august) er at han forveksler boikottbevegelsen med legitim kritikk. Det er det ikke. Målet med boikottbevegelsen er ikke å fremme fred, men å oppheve og motsette seg Israels eksistens som nasjonal stat for det jødiske folk. Dette er en kjent taktikk – å fremme hat ved å demonisere Israel, delegitimere dets eksistens og bruke dobbeltstandard mot dem – alt under forkledning av en menneskerettighetsdebatt.
Palestinakomiteen tar en systematisk og aktiv rolle i denne kampanjen. Man trenger bare se på deres uttalelser, selv på deres logo (der Israel av en eller annen grunn ikke eksisterer), for å se hvordan deres ideologi ikke støtter fred og heller er en oppfordring til tillintetgjøring av den jødiske staten. Under disse omstendigheter er det ikke en handling fra et mer autokratisk land som ikke tillater en gruppe ungdommer å reise over grensene til Israel med et mål om indoktrinering og hjernevasking ved Palestinakomiteen, men handlingen til et demokrati som forsvarer seg i møte med virkelighetens endringer. Nøyaktig slik som i Norge og andre frie land.