Skjelvet er rystende god, men helt avhengig av to imponerende skuespillere
Fantastiske rolletolkninger gir filmens dramatiske elementer en emosjonell dybde.
For tre år siden solgte Bølgen 832.000 kinobilletter, og ble med det den fjerde mest sette norske kinofilmen i nyere tid.
Skjelvet er oppfølgeren som trolig også vil sette publikum i bevegelse mot kinosalen.
Vi møter den samme familien som i første film, men denne gangen er handlingen flyttet til Oslo. Der frykter hovedpersonen, geolog Kristian Eikjord (Kristoffer Joner), at et grusomt jordskjelv kan ramme Norges hovedstad.
Sterkt drama til 52 millioner
Skjelvet har kostet 52 millioner kroner å lage. Det er et oppsiktsvekkende lavt budsjett sammenlignet med amerikanske katastrofefilmer, for eksempel jordskjelvfilmen San Andreas (2015) som ble budsjettert til skyhøye 110 millioner dollar – ca. 930 millioner norske kroner. Derfor har Skjelvet-produsent Fantefilm vaert nødt til å lage en film som ikke bare består av dyre actionsekvenser, men som også har et sterkt, menneskelig drama i sentrum som kan baere filmen frem til katastrofen inntreffer.
Filmen starter med at geolog Eikefjord (Joner) har fått den store skjelven. Han har røde øyne, flakkende blikk, og sliter med skyldfølelse for at han ikke klarte å redde flere mennesker da kjempebølgen oversvømte Geiranger. Familien hans har falt fra hverandre. Han bor alene igjen i vestlandsbygda, mens kona, Idun (Ane Dahl Torp), har flyttet til Oslo med parets to barn.
Brist i historien
Familiens traume er godt forklart og fint skildret i opptakten av filmen. Både Joner og Torp gjør formidable rolletolkninger, som gir de dramatiske elementene i filmen en emosjonell dybde. Og la det vaere helt klart: Skjelvet er helt avhengig av Joner og Torps imponerende kraftanstrengelser foran kamera.
For selv om et virkelig jordskjelv faktisk rammet Oslo i 1904, føles det egentlig litt søkt å lage en jordskjelvfilm i Norge.
Geolog Eikefjords (Joner) heseblesende kamp mot klokken for å overbevise alle andre om at et jordskjelv når som helst kan ramme Oslo, føles ikke like troverdig som hans faglige innsats for å varsle om at en bølge ville ramme Geiranger.
Effektivt fortalt
Roar Uthaug regisserte Bølgen. Det imponerende resultatet førte til at han etterpå fikk mulighet til å lage sin første Hollywood-film, Tomb Raider (2018). I Skjelvet er det John Andreas Andersen som har overtatt som regissør. Han har tidligere jobbet mest som filmfotograf og har sin filmutdanning fra California, et sted der jordskjelvtrusselen er høyst reell.
Andersen har laget en effektivt fortalt film, selv om den første timen føles litt som et pliktløp man må gjennom før man kan få servert alle actionsekvensene i filmens finale.
De gjennomgående grå bildene i filmen har et litt forslitt nordisk noir-uttrykk. Men de lykkes med å skape en dyster og apokalypselignende atmosfaere i Oslo. Den eneste fargeklatten i filmen er den oransje genseren som datteren i familien har på seg.
Legger Oslo i ruiner
Filmen kommer til å tiltrekke seg mange publikummere som er nysgjerrige på å se et hjemlig inferno på film. Mange kjente Oslobygninger kollapser i Skjelvet, som Oslo Plaza, Postgirobygget, Slottet og hele Barcode. Storm Studios har laget spesialeffektene i katastrofescenene, og de står ikke tilbake for effekter laget i Hollywood.
Det er både fengende og skremmende å se disse scenene, som ser imponerende ekte ut. Det kunne gjerne vaert enda flere scener som viser at jordskjelvet legger Oslo i ruiner, men det er vel et budsjettspørsmål.
Filmen har tre-fire store og spektakulaere scener. Ellers er det brukt en del «billige» effekter for å skape spenning, blant annet lamper som dundrer i gulvet og en lang sekvens der Joner og Torp er fanget i en heissjakt.
Og selv om filmen følger en velkjent formel for katastrofefilmer, fanger den også sitt publikum og har et vågalt og rystende grep mot slutten, som ikke skal røpes her.
Til tross for en litt seig start er Skjelvet i aller høyeste grad verdt å se på grunn av de spektakulaere ødeleggelsesscenene og skuespillernes innsats: De som med ørsmå bevegelser i ansiktet virkelig vet hvordan de skal ryste sitt publikum.