– Ensomme og neglisjerte ungdommer kan oppsøke overgrep
Forfatteren av Kinderwhore håper leserne vil forstå hvorfor noen velger selvskading, rus eller prostitusjon for å takle traumene.
Charlotte er bare tolv år da stefaren hennes forgriper seg på henne første gang. Det seksuelle misbruket foregår i ett år før han og moren bryter forholdet.
I etterkant blir Charlotte seksuelt utagerende, kalt hore på skolen, på et tidspunkt prostituerer hun seg, og hun bruker sex som byttevare mot rus, tjenester og for å slippe unna vold.
Fortellingen i Maria Kjos Fonns nyeste roman, Kinderwhore, er ikke unik. Ifølge en rapport fra det nasjonale kompetansesenteret Pro Senteret er det mange blant norske prostituerte kvinner som sier de har opplevd seksuelt misbruk i barndommen, sammenlignet med i resten av befolkningen.
Å selge sex blir for noen en måte å gjenvinne kontroll over kroppen sin på.
Fonn har brukt mye tid på research til boken. Hun har blant annet snakket med flere kvinner med overgrepserfaring.
– Hovedpersonen i boken min har spaltet av seg følelsene sine, hun lager et skille mellom kropp og hode. Slik kan hun gå inn i mekaniske roller med seksualiteten sin, enten det er som den bedøvede og passive Dukken eller den proaktive Maskinen. Den seksuelle utageringen er en form for selvskading, men det blir i tillegg viktig for henne å vise for seg selv at seksualiteten ikke betyr noe. At det som skjedde med henne, var ubetydelig, sier Fonn.
Mer åpenhet
Kinderwhore, eller barnehore, er en referanse til den barnlige punk-stilen til artisten Courtney Love. Men det er også et frempek til hvordan hovedpersonen i boken internaliserer overgriperens syn på henne som et objekt.
– Å bli utsatt for overgrep er intimt og krenkende, så er det naturlig å føle skam og skyld. Ved selv å ta skylden for overgrepet gjør du verden mer kontrollerbar. Da kan du gjøre noe med deg selv for å hindre at det skjer igjen. Ved å legge skylden på andre, som du ikke kan kontrollere handlingene til på samme måte, blir verden mer uhåndterlig, sier Fonn.
– Hvordan er vi som samfunn i stand til å diskutere overgrep mot barn og ungdom?
– Det er blitt mer åpenhet rundt temaet, men vi har fortsatt en vei å gå. For eksempel må flere erkjenne at noen ensomme og neglisjerte ungdommer har en adferd hvor de til en viss grad kan oppsøke overgrep. De har laert seg at seksualitet er en måte å søke kontakt med voksne på.
I tillegg er det mange overgrepsofre som sliter med å få sympatien de trenger, mener hun.
– Det å ha en skremmende og slem oppførsel, eller et hardt sminket ansikt, kan vaere en måte å beskytte seg selv på. Hvis folk forakter deg da, er det på grunn av klaerne eller adferden, ikke på grunn av deg som person, sier Fonn.
Prostitusjon som overlevelsesstrategi
Fonn snakket også en del med kvinner med prostitusjonserfaring før arbeidet med boken startet. For noen overgrepsofre kan prostitusjon bli en måte å vise for seg selv at seksualitet er løsrevet fra selvet, forklarer Fonn.
– Jeg synes det er en del gode argumenter mot sexkjøpsloven. Ikke fordi jeg synes det er en etisk handling å kjøpe sex, men fordi organisasjoner som Amnesty peker på at det blir verre for de prostituerte når det er ulovlig. De mangler beskyttelse. Loven har samtidig en holdningsskapende effekt, så det er en avveining, sier hun.
Når kroppen blir åsted for forbrytelser du selv synes er avskyelige, blir minnene gjerne knyttet til det kroppslige. Å sulte seg, kaste opp og drive selvskading kan fungere som overlevelsesstrategier for å takle det som skjedde, ifølge Fonn. Charlotte i Kinderwhore tyr til rusen for å bli likegyldig til overgrepene.
– Rus blir mye mer stigmatisert enn andre overlevelsesmekanismer. Det er en moralisme rundt hele rusmiddeldebatten, og mange pasienter i psykiatrien faller mellom to stoler. De ruser seg for mye til å kunne vaere på psykiatrisk avdeling, men er for psykisk syke til å vaere i rusbehandling.
Går rettens vei
I Kinderwhore tillater Charlotte seg å bli mer og mer bevisst hva som har hendt henne. Hun går etter hvert til sak mot den tidligere stefaren, og hun (advarsel: spoiler) vinner.
– Jeg følte at Charlotte trengte oppreisning. Jeg ville ha en closure, både for hennes og bokens del, men også for min egen del, sier hun.
Forfatteren ble selv utsatt for en grov gruppevoldtekt som 20-åring, og opplevde en endring i måten hun så seg selv som en helhet på. Men utenom det er hun på ingen måte som Charlotte. For eksempel har hun hatt en god og støttende familie. Men andre ting i livet har vaert problematiske også for Fonn, og hun har erfaring fra psykiatri, rus og traumeterapi.
– Det var vanskelig å skrive boken, og jeg var lettet da jeg var ferdig med manuset. Men samtidig ble det en måte å bearbeide egne erfaringer, selv om de er helt annerledes enn hovedpersonens. Jeg håper jeg kan vise frem et liv som folk ikke kjenner så godt til, eller ikke ville forstått så mye av uten denne boken, sier Fonn.
Hun tror flere vil kunne kjenne seg igjen i historien.
– Jeg håper noen lesere kan finne en forståelse i boken, og at de kan føle seg møtt. Det betyr veldig mye, sier hun.