Karakterløst
Et vellydende, men for trygt fjerdealbum.
Det er en aldri så liten begivenhet når Ariana Grande slipper et nytt album. Den unge artisten ble raskt en suksess da hun lanserte popkarrieren og er pr. dags dato en av de mest fulgte personene i de fleste sosiale medier.
På sitt fjerde album har hun tatt mer styring og vaert med på å skrive og produsere mye av materialet. Det hjelper uheldigvis ikke på en lytteropplevelse som raskt blir ensformig.
Lite kjøtt på beinet
Etter en kort og rørende intro om hvordan regndråper egentlig er en engels tårer, blir vi servert to duetter. Den første, «Blazed», er en artig, men lettglemt R & B-låt med Pharrell Williams som tilbaketrukket makker. Neste ut er «The light is coming», hvor Nicki Minaj kommer med noen frekke vers før Grande halvrapper et fengende refreng over den suggererende rytmen. Dette er en låt med mye attitude, som gir håp til resten av albumet.
Dessverre mangler mye av Sweetener denne skarpere kanten. Musikken er polert til et punkt der man savner mer kjøtt på beinet. Tidvis føles det rett og slett intetsigende.
Det er mange gode beats her, tydelig påvirket av moderne trap, og produksjonen er gjennomgående sterk. På overflaten lyder det bra, men for mange låter mangler det lille ekstra.
Vokaltalent
Det betyr ikke at alt materiale er innholdsløst. «Successful» gir oss et avbrudd med leken funk som borer seg inn i øregangene og en lettbent tekst som maser seg inn i bevisstheten. Den kan fort gå deg litt på nervene, men den er i det minste morsom.
Avsluttende «Get well soon» stikker seg også ut: en nedstrippet låt med knipserytme og stakkato jazzpiano som smyger seg behagelig fremover og gir plass til Grandes vokaltalent.
For noe av årsaken til Grandes popularitet som artist er naturlig nok fortsatt at hun er en teknisk begavet sanger. Hun har et bredt vokalspekter og leker mer med stemmen denne gangen. Hun korer seg selv og viser større påvirkning fra rap. Dette er spesielt tydelig på «God is a woman», hvor hun veksler mellom sjelfulle refreng og spretne vers i en hyllest til femininitet og seksualitet. Hovedsakelig skraper hun i overflaten av tematikken. Uansett er det vokalteknisk imponerende.
Savner karakter
Sweetener messer seg monotont fremover med nok glimt av talent til at man følger noenlunde med.
Innslag som «Pete Davidson», som handler om hvor glad hun er i forloveden Pete Davidson, og «Borderline» med Missy Elliott som trekkplaster, gir seansen sjel, med redder ikke platen som helhet.
Med musikk som dette er det viktig å ha en idé om hva man forventer: strømlinjeformet popmusikk som er ment for å appellere til flest mulig. Grande har et profesjonelt team av produsenter i ryggen, og flere av disse låtene vil bli store hits, uansett.
Allikevel, andre artister har gjort dette bedre. Jeg savner litt mer karakter hos Grande, noe hun bare glimtvis beviser at hun har.