Hvem skal redde vårt kalde arvesølv?
Rekordvaeret denne sommeren har satt preg på Norge. Varmt og tørt sommervaer har ført til at landbruket taper milliarder, strømprisen har økt og skogbranner har herjet. Det som ikke er kommet like tydelig frem, er sommervaerets nedbryting av isbreene. Denne unike landskapsformen dekker 0,7 prosent av landets areal, eller 70 av de 10.000 anbefalte daglige skrittene om du skulle tråkket tilfeldig rundt i Norge.
Isbreene er ikke bare et trekkplaster som genererer millioner til reiselivet hvert år, de er også en del av vår kulturarv og et reservemagasin til norske kraftverk.
Isbreene er i tilbakegang. Siden 2003 har Nigardsbreen i Luster trukket seg tilbake 400 meter, ifølge NVE, som også sier at trenden med smeltende breer gjelder hele landet. I dagens tempo vil så godt som alt av norske isbreer vaere borte om 100 år, men når vi Paris-avtalen, kan smeltingen stanses.
For å holde vår del av avtalen er det ikke nok å rydde en strand for plast. Paris-avtalen gir ikke rom for den massive oljeletingen Regjeringen gir konsesjoner til. Det gjør heller ikke isbreene. Vårt kalde arvesølv vil smelte bort, for om ikke vi skal redde det, hvem skal gjøre det da?
Det finnes fortsatt håp, men da må Regjeringen bruke verktøykassen. De flittig brukte elbilgulrøttene er gode, men ikke nok for å oppnå målet om 40 prosent kutt i Co₂-utslipp innen 2030. Om Erna mener alvor med at klimaendringene er blant vår tids største utfordringer, bør hun benytte seg av verktøy som å stanse ny oljeleting, flytte oljefondet fra oljeaksjer til unotert solenergi eller tilrettelegge for et grønnere matfat.
Inntil vi klarer å begrense vårt avtrykk, får vi håpe resten av verden klarer å gjøre noe for å redde livet på planeten vår. Og våre egne isbreer.