Tyrkia-krisen er dårlig reklame for «sterke» menn
TYRKIAS ØKONOMI vakler under president Recep Tayyip Erdogans stadig strammere grep. Hittil i år har liraen svekket seg med naer 40 prosent mot dollaren.
Selv legger presidenten skylden på Vesten og isaer USA. Erdogan mener det er et komplott på gang mot Tyrkia. Han har varslet at landet kan måtte se seg om etter nye venner og allierte.
FORHOLDET MELLOM USA og Tyrkia har lenge vaert i en nedadgående spiral, men konflikten har tilspisset seg etter at USA satte hardt mot hardt i kampen for å få løslatt den fengslede amerikanske pastoren Andrew Brunson.
USA har nå innført sanksjoner mot Tyrkia, og tyrkerne har svart med samme mynt. Det er åpenbart at Trump-administrasjonens linje er en medvirkende årsak til den vanskelige situasjonen, og det virker uklokt av USA å føre en så konfronterende politikk overfor en tradisjonell NATO-alliert.
MEN HOVEDSKYLDEN ligger hos Erdogan. Økonomien har lenge vist svakhetstegn, og Erdogan har selv sørget for gjentatte ganger å svekke tilliten til at myndighetene vet hva de gjør.
Et naturlig svar på en valutakrise ville vaert å heve styringsrenten betydelig, og samtidig gå ut og berolige markedene. Erdogan har gjort det motsatte. Han har trappet opp retorikken og er en innbitt motstander av renteøkninger. Tilbake i mai kalte han høye renter «moren og faren til alt som er ondt».
I EN SUNN ØKONOMI er finanspolitikken styrt av politikerne og pengepolitikken styrt av en uavhengig sentralbank, men i dagens Tyrkia trekker Erdogan i flere og flere av spakene. En sentralbanksjef som trosser presidenten, kan ikke regne med å sitte lenge. Det er heller ikke beroligende at Erdogan har satt inn sin egen svigersønn som finansminister.
I stedet for å ta en upopulaer avgjørelse om å heve renten, som kan gjøre vondt på kort sikt, men stabilisere økonomien på lengre sikt, har Erdogan tydd til et gammelt knep blant «sterke» menn: billig nasjonalistisk retorikk. Han har bedt tyrkerne stå opp for fedrelandet ved å veksle om det de måtte ha av utenlandsk valuta til tyrkiske lira, for å stoppe kurssvekkelsen. Ikke overraskende har det fungert dårlig.
I EN TID DA DET LIBERALE demokratiet er inne i en identitetskrise, og autoritaere ledere er på fremmarsj verden over, viser det som nå skjer i Tyrkia den illiberale populismens åpenbare begrensninger. Det er en viktig påminnelse om at balansert makt, uavhengige institusjoner og ledere som tør å ta upopulaere avgjørelser, fortsatt er en uslåelig kombinasjon.
Balansert makt, uavhengige institusjoner og ledere som tør å ta upopulaere avgjørelser, er fortsatt en uslåelig kombinasjon