Mennesket har ødelagt naturen i over 50.000 år
Menneskeskapte naturødeleggelser og endring av klimaet har en historie som går langt tilbake i tid. Den er en del av menneskets suksess som art.
Miljøkrisen er alt annet enn et moderne fenomen. Det er dette vi alltid har gjort.
Alvoret er åpenbart for alle som vil se. Biologisk mangfold raseres i et tempo og omfang det er vanskelig å ta innover seg. Det virker urealistisk å tro at global temperatur ikke stiger mer enn 1,5 °C de neste tiårene. Vi må belage oss på artsutryddelser, massive tap av naturgoder, matmangel, flyktningkriser og nød. Dette er en fundamental utfordring for menneskesamfunn over hele jorden, også i vår del av verden.
Hva som er mindre åpenbart er hva som dypest sett ligger til grunn for denne miljøkrisen. Mange hevder den er et moderne fenomen. At mennesker i tidligere tider levde i harmoni og balanse med sine omgivelser. Ifølge denne fortellingen er vi blitt fremmedgjorte fra naturen de siste hundreår, og egoisme, kynisme og dumhet i moderne tid må ta skylden for at verden ser ut som den gjør.
Det er riktig at vår tids naturødeleggelser er drevet av overforbruk og hensynsløs rovdrift. Men miljøkrisen som sådan er alt annet enn et moderne fenomen. Det er dette vi alltid har gjort.
Det er en myte at tidligere tiders mennesker «levde i harmoni» med naturen. Urmenneskene omformet naturen, akkurat som oss, slik at den passet deres behov og levesett. Starten på dagens miljøkrise kan spores tilbake til de første menneskenes formidable evne til å endre sine egne miljø. Det vi kan kalle deres evne til naturkonstruksjon.
Naturkonstruksjon er ikke en unik, menneskelig egenskap. Alle arter påvirker sine livsmiljø, og mange arter overlever, som oss, gjennom å endre sine omgivelser. Bevere bygger demninger, noe som medfører store endringer i elvers økosystem, og som gjør at de kan leve. Torvmoser skaper sitt eget økosystem, torvmyr, som er gunstig for dem selv, men ikke for de fleste andre arter.
Det som skiller oss fra andre dyr og planter, er først og fremst omfanget av endringene, graden av påvirkning, som vi er i stand til å forårsake.
Den dype historien
Det er mange eksempler på forhistoriske naturendringer som var gunstige for oss, men negative for andre arter. Mennesker må etter alt å dømme ta hovedansvaret for at to tredjedeler av alle slekter av store pattedyr, den såkalte megafaunaen, ble utryddet over hele verden i perioden mellom 50.000 og 10.000 år før vår tid.
Bortimot 90 prosent av den australske megafaunaen antas for eksempel å ha blitt utryddet, hovedsakelig av de første urinnvånerne, inklusive slike dyr som pungdyrløven og gigantkenguruen. I Nord-Amerika ble mer enn 2/3 av de store pattedyrene utryddet etter ankomsten til de første menneskene, 12–13.000 år før vår tid, slike som sabeltannkattene, løvene, mammutene og kjempebeverne. I Sør-Amerika ble mer enn 80 prosent utryddet, inkludert gigantdovendyrene, kjempebjørnene, kamelene og kjempebeltedyrene. De første menneskene utryddet de største og viktigste artene i verdens økosystemer. På denne måten overtok vi toppen av verdens naeringskjeder.
Store endringer
Utryddelsen av megafaunaen medførte store endringer av miljøene disse dyrene levde i. Dette var arter med stor innflytelse på energiflyt, naeringstilgang, vannopptak, vanntransport, vegetasjon, soltilgang, frøspredning og andre sentrale funksjoner i verdens naturmiljøer. Dette førte ikke bare til endret artssammensetning, men også endring i klimagassutslipp. Utryddelsen av mammuten alene antas å ha forårsaket en betydelig global temperaturøkning.
Mennesker i førhistoriske jegerog sankersamfunn jaktet, brant ned skogsområder, og til en viss grad flyttet på arter til områder der de ikke naturlig hørte hjemme.
Men det var med jordbrukskulturen at man for alvor begynte å forflytte arter til helt nye leveområder. De første jordbrukerne sørget for transport av fremmede arter utover på kontinentene, med påfølgende press på opprinnelig flora og fauna.
Hugst av skog og husdyrhold ga grunnlag for kulturlandskaper, slik som steppene i Tibet. Det finnes eksempler på førhistoriske samfunn som må kalles baerekraftige og som ikke medførte store forringelser av den omliggende naturen. Men i mange andre tilfeller resulterte jordbrukskulturene i økologisk kollaps. Ørkenspredning i Midtøsten, Nord-Afrika og andre steder henger delvis sammen med sterk menneskelig påvirkning på opprinnelige naturmiljøer, tusenvis av år tilbake i tid.
Den vonde vilje?
Menneskets omforming av sine omgivelser gjennom historien dreier seg ikke om egoisme og vond vilje, men om å skaffe seg mat. Mennesket har utviklet biologiske og kulturelle trekk som er forskjellige fra alle andre arter, også de andre menneskeartene som vi en gang delte jorden med. Disse trekkene ligger til grunn for vår enestående evne til naturkonstruksjon, og dermed vår evne til
å skaffe mat og trygge omgivelser for barna man fødte og samfunnet man levde i.
Miljøkrisen springer slik sett også ut fra menneskenes beste egenskaper og vår evne til å løse problemer i grupper med andre mennesker.
Veien videre
Det er fånyttes å lete etter et punkt i fortiden der mennesket ikke påvirket sitt livsmiljø. Vi har overlevd som art fordi vi påvirker og konstruerer naturen omkring oss.
Det betyr ikke at miljøkrisen har vaert uunngåelig, eller at tap av biologisk mangfold og klimaendring er noe vi må akseptere. Fortidens mennesker hadde ingen kunnskap om hvilken innvirkning teknologien og kulturen deres hadde på naturen omkring dem.
Vi som lever i dag har denne kunnskapen. Vi har også det som trengs for å løse de problemene vi står overfor. Det dreier seg om organisering, regulering og internasjonalt samarbeid – altså om effektiv og konstruktiv menneskelig samhandling.
De samme egenskapene som ligger til grunn for miljøkrisen må tas i bruk for å løse den.
Bare på den måten kan vi utvikle en baerekraftig forvaltning av menneskets natur.
Stenøien og Andersen er aktuelle med boken «Arten som forandret alt: Historien om menneskets erobring av naturen».