Det sa jeg ikke, Aftenposten
Jeg setter pris på at Aftenposten kommenterer SVs politikk og er ikke redd for uenighet med avisens leder. Men torsdag 17. august brukes jeg som stråmann.
Her kan vi lese: «I partilederdebatten i Arendal uttalte for eksempel SVs Audun Lysbakken at faerre timer og flere som deler på jobbene, er svaret på utfordringen med for få utførte timeverk.» Men det sa jeg ikke. Jeg sa derimot at det kunne vaere løsningen på en helt annen utfordring, nemlig at teknologiske utviklingen kan føre til faerre jobber i fremtiden.
Bakgrunnen for partilederdebatten var en analyse fra PR-byrået Zynk som viser at folk frykter at roboter i fremtiden skal overta jobbene deres. Det var dette NRK utfordret oss på. Mitt svar var blant annet at vi må dele på jobbene. Fruktene av ny teknologi må komme alle til gode, og med økt produktivitet kan vi leve litt mer og jobbe litt mindre. Det har skjedd tidligere når ny teknologi har erstattet jobber, og derfor er kortere arbeidstid en realistisk fremtidsvisjon.
Statsminister Erna Solberg ser annerledes på fremtiden, nemlig at vi vil mangle arbeidskraft. Om utfordringen i fremtiden blir mangel på arbeidskraft eller mangel på arbeid, er en stor og viktig diskusjon, der ingen av oss har fasit. Uansett er SV enig i at flere må få mulighet til å jobbe.
Aftenposten vil at «flere frivillig deltidsarbeidende kvinner må jobbe heltid», og at «flere unge menn må fullføre fagopplaering». Men hva med å begynne å gi noen av de ufrivillige deltidsansatte kvinnene mulighet til å jobbe mer, slik SV har foreslått? Eller sørge for at de unge mennene som har fullført fagopplaering, ikke står uten jobb på grunn av sosial dumping og bemanningsbyråer.
Men det var altså ikke tema i debatten i Arendal. Dermed bygger Aftenpostens leder om medienes feiltolkning av statsministeren på en feiltolkning av SV. Velkommen til Polen. Landet som, i motsetning til Norge, ikke har en biografi, men patografi. Polen er verdensmesteren i nasjonale katastrofer, mislykkede opprør og feilslåtte eksperimenter i demokratisering. Fra å vaere det første postkommunistiske land som vant frihet og demokrati fra det sovjetiske imperiet, er Polen blitt til en forvirret semi-autoritaer republikk, hvor Bibelen er viktigere enn Forfatningen. Og et land hvis intelligentsia protesterer mot regjeringspartiet Lov og rettferdighet (PIS) hver helg. I byene Wroclaw og Poznan kan du se monumenter til nasjonale helter kledd som dverger. Klaerne deres sier: «Forsvar grunnloven!» På denne måten er Kopernicus og Chopin ikke lenger passive eller døde gjenstander: De deltar i den evige, polske kampen for frihet.
Man kan si at fascistiske ordninger og antifascistiske protester er brød og smør i hverdagen. Dette står i skarp kontrast til Ungarn, som har kapitulert under gulasjautoritaerisme! I Polen hopper de opprørske vantro mot PIS-aktige rett-troende på hvert gatehjørne. Livet er aldri kjedelig.
Europas sinnatagg
I dag er Polen Europas «sinnatagg». EU har gitt den polske regjering nok et ultimatum: PIS har en måned på seg til å fjerne en ny lov som har senket aldersgrensen for pensjonering av dommere. På denne diabolske måten har PIS tenkt å kvitte seg med alle anti-PIS-kjetterne og hijacke domstolene. Reaksjonen fra de vantro har vaert dommernes massive protest mot den polske regjeringen. De har til og med skrevet et brev til EU og bedt om at det legges mer press på PIS-gangsterne. Reaksjonen fra de rett-troende: Følg Victor Orbáns påfugldans-strategi, det vil si å gjøre én ting i Brussel, og gjøre hva PIS ønsker hjemme. Biskopene sier: Polen burde ikke bli laert noe som helst fra Brussel.
Det er takket vaere Polen at det kristne Europa lever videre.
Den gamle nasjonalhelten Lech Walesa sier: Gi meg 100.000 spreke menn og kvinner, så skal jeg lede en ny solidaritet. Den polske «privilegentsia» skremmer seg selv med en Youtube-video, som viser statsministeren og presidenten som synger og swinger med det antisemittiske presteskapet, og betror Polen til den svarte Madonna. Og progressiv presse er bekymret for at 100.000 polakker har kjøpt boken om dansk hygge. Hyggedyrkere slutter å lese aviser og flyr fra politikken til familiens kos. Og dette er en tragedie! For hvordan skal man bekjempe autoritaere krefter med en skandinavisk inspirert, kosifisert befolkning?
Hva har skjedd med landet?
Polen anno 2018 er en gåte. Så sent som i 2016 og 2017 viste forskning utført av Centre for Public Opinion Research (CBOS) at flertallet støttet ytringsfrihet, viste sterk motstand mot brudd på grunnloven og hadde en overveldende ja-holdning til
EU. Hva har skjedd?
Adam Michnik, den tidligere polske dissidenten, river seg i håret av desperasjon og sier at av og til går en vakker kvinne i seng med et stygt beist. Hvorfor det skjer, er et mysterium. Tadeusz Gadacz, filosofiprofessor ved Universitetet i Kraków, hevder at polakkene har et selvdestruktivt gen, og at de må vaksineres med skandinaviske hormoner.
Mer systematisk forskning peker på resultatene av en altfor rask og brutal nyliberal transformasjon, avkoloniseringsprosessen etter sovjetismens utløp, kraften i den katolske kirke og det unge, umodne demokrati.
Liberalismen, i motsetning til fascismen, er kald. Den gir ingen følelse av tilhørighet, og den tester folks tålmodighet med gradvise og møysommelige reformer. Derfor stemmer folk på PIS, som tilbyr et varmt fellesskap av renblodige polakker og katolske trøst SUBITO.
Jeg foreslår en annen tolkning.
Krisens to valutaer
Hvert samfunn har to valutaer som brukes i kriser. Den ene er penger, den andre er fortellinger. Siden den polske økonomien i det 21. århundre stort sett har vaert sunn, må vi søke etter livgivende løgner. Det styrende partiet, PIS, har tre slike historier. Det forteller polakkene at:
Den forrige regjeringen var arrogante drittsekker som bodde i sitt kosmopolitiske kokoland, plapret om liberalisme,