Piran Middelhavet slik du ikkekjenner det
Slovenia nevnes sjelden i samme setning som solskinnsferie og kystliv. Likevel er det her du finner Piran, en av Europas vakreste småbyer.
Piran dukket opp på reiseplanen ved en tilfeldighet. Det var kanskje april, men store deler av det slovenske innlandet lå fremdeles nedsyltet under sørpe og snø. Over den ellers pittoreske Bled-sjøen var det spådd regn og tåke fra fredag til søndag, og med ett sto helgen til rådighet.
– Stikk til kysten, sa resepsjonisten på hotellet i Ljubljana.
– I Piran har våren kommet for lengst. Du sier noe, sa jeg, selv om jeg strengt tatt ikke var helt klar over at Slovenia hadde en kystlinje. Min indre geografilaerer bøyde hodet i skam, men til mitt forsvar trenger man i verste fall et forstørrelsesglass for å finne landets kyst på et europeisk oversiktskart, skvist som den er mellom Italia og den kroatiske delen av halvøya Istria.
Med sine 46 km fra ende til ende byr Slovenias kyst på flere reisemål verd et besøk men ingenting som, ifølge min ljubljanske venn, matcher den historiske rikdommen, atmosfaeren og skjønnheten i Piran.
– Det kan godt hende du blir lenger enn planlagt, sa han. Og så snart bussen har sluppet meg av i utkanten av gamlebyen forstår jeg hvorfor han sa akkurat det.
– En motgift til Venezia
Det første jeg legger merke til er hvor klart vannet er. Klynger med småfisk søker tilflukt under de fargerike trebåtene, mens ferger fra nabobyene glir inn og ut av det speilblanke havnebassenget.
Jeg følger småbåthavnen til Tartini Square, Pirans midtpunkt, hvor jeg blir sittende i solveggen og kjenner på den gode følelsen det er å vaere på riktig sted til riktig tid.
Middelhavet som du ikke kjenner det, skrev The Globe and Mail i 2017, og i mitt tilfelle er beskrivelsen korrekt, men å definere Piran som «ukjent» er på samme tid misvisende.
Italienerne har visst om byen i årevis, det samme gjelder tyskere og kroater, men for resten av verden har Piran og Slovenia lenge eksistert et stykke under reiseradaren.
Endring på gang
Alt tyder derimot på at dette er i ferd med å endre seg. Tidligere i år ble Piran plassert i øvre halvdel av Europas 30 vakreste småbyer, året etter at Financial Times beskrev området som «motgiften til Venezia».
Den siste er en naturlig referanse siden Venezia regjerte den slovenske delen av Istria fra sent på 1200-tallet til 1797. Men til forskjell fra Venezia anno 2018 forblir Piran et bebodd sted, mer en imøtekommende og eksentrisk småby enn et levende museum og cruiseskipshavn.
– I hvert fall utenom sommersesongen, sier Stanislav Roso.
– Fra mai til august blir det veldig hektisk, før det igjen roer seg om høsten.
Jeg møter Stanislav på en kafé i labyrinten av smug som løper gjennom Pirans gamleby, hvor han inntar dagens fjerde espresso med sin vennekrets av fiskere. De har alle vokst opp her og enes om at turiststrømmen har doblet seg hvert år de siste fem årene.
– Byen ser kanskje ut som den alltid har gjort, men mye har endret seg her siden fi-
nanskrisen, sier han.
– Mange unge har flyttet ut og søkt seg jobb i hovedstaden.
De små øyeblikkene
Kanskje er det Pirans mangel på konkrete attraksjoner som har spart byen for den samme graden av masseturisme som oppleves både nord og sør for den slovenske kysten. Ikke at de ikke er der, men Pirans museer og monumenter vil nok aldri oppnå internasjonal stjernestatus.
De inkluderer et finfint akvarium, et skjellmuseum, et senter som forklarer områdets stolte sjøfartstradisjoner og en utstilling dedikert til den lokalfødte fiolinisten Giuseppe Tartini, som står foreviget i bronse på torget som baerer hans navn.
Det er også den enkle, men fantastisk plasserte St. George kirken på en høyde over gamlebyen, hvor man fra klokketårnet ser hele veien til Italia og Trieste. Den virkelige opplevelsen av Piran, derimot, ligger i de talløse små og intime øyeblikkene som hverken kan planlegges eller rangeres på Tripadvisor.
Sjarm og atmosfaere
Skru av GPSen, gå deg vill i labyrinten av smug og sidegater, mange knapt romslige nok for to personer i bredden, hvor hjemmekoselige kafeer, bytorg og sjømatrestauranter venter bak hvert hjørne. Innta uimotståelig italiensk gelato langs havnepromenaden, slå av en prat og se på solnedgangen mens du gjetter hvor båtene på horisonten er på vei.
– Det kan godt hende du blir lenger enn planlagt, sa resepsjonisten i Ljubljana, og selv etter fem dager med den samme hedonistiske hverdagsrytmen gjør det vondt å dra videre.
Piran kan kanskje krysses til fots på mellom ti og femten minutter, men den har nok sjarm og atmosfaere til å rettferdiggjøre gjentatte besøk.
De fleste
Alternativt
Ingen