Lykkejag skaper en ny smerte
Jobb, sex og forhold. Veldig mye skal vaere inspirerende og stimulerende for tiden. Da oppstår det raskt en egen type smerte, skriver Finn Skårderud.
«Lykken beveger seg fra å vaere en mulighet til å bli en pålagt oppgave», skriver psykiater Finn Skårderud.
Først ble vi skapt av Gud, så var det foreldrene, men nå skal vi skape oss selv. Å vaere sin egen skaper er en grandios idé.
Vi har store muligheter til endring. Identitet handler også om valg. Vi kan skjerpe oss, og velge bedre. Men vi kan ikke velge å bli hva som helst bare vi anstrenger oss nok.
Just do it, sier Nike. Nei, så enkelt er det ikke. Men la oss forestille oss at slike ideer om å vaere sin egen lykkes smed, har fått et ganske godt grep i samtidskulturen. Det er på godt og vondt. I min psykiaterstol laerer jeg en del om det som ikke er så godt.
Slitenheten er verdt å undersøke
Mye av min jobb er å lytte. Jeg lytter til selve ordene, til ordene som blir setninger og setningene som blir til fortellinger. Jeg lytter til måten ordene blir sagt på – og jeg lytter etter slikt som ikke blir sagt. Noen formuleringer er blitt tydeligere i det siste: «Jeg er sliten.»
Slitenheten er verdt å undersøke. Kanskje det bare er en sjargong i tiden. Eller det kan stikke dypere. Med årene har jeg skaffet meg minst en hyllemeter med slitne tekster.
De spenner fra Arne Garborgs roman Traette maend til diagnosekriterier for utmattelsessyndrom. Jeg innser hvor uendelig mange måter vi kan bli slitne på. Dette er betraktninger om de nyslitne.
Vi flytter oss fra disiplinsamfunnet
Jeg griper til en tynn flis av en bok. Koreanske Byung-Chul Han er kunstprofessor i Tyskland. Han er en hyperaktiv produsent av samtidsdiagnostiske essays, og i Traethedssamfundet skriver han nettopp om våre hyperaktive liv.
Hans frekke påstand er at vi er nyslitne på grunn av for mye positivitet. Det må forklares. Han konstaterer at vi fjerner oss fra det han kaller disiplinsamfunnet. Det er faerre galehus, kaserner og fabrikker. Disiplinsamfunnet handlet mye om nei-et. Negativiteten uttrykte seg som forbud og begrensninger. Forventningen til individet var lydighet i «å skulle».
I stedet har vi flere kontorbygninger, kjøpesentre og treningssentre. Vi er i prestasjonssamfunnet, skriver han, hvor det er langt større vekt på ja-et. Nå handler det ikke like mye om begrensningene, men mer om mulighetene – og verbet er «å kunne». Honnørord er slike som innovasjon, motivasjon, kreativitet, prosjekt og initiativ. Yes, we can, er et kollektivt mantra. Vi kjenner igjen dette språket, og vi liker det jo fordi det er så positivt.
Forbud erstattes med påbud
Positiviteten har sine bivirkninger. Ett er prestasjonstrøkket, skriver Byung-Chul Han. Forbud erstattes med påbud. Unge mennesker kjenner godt påbudet om å prestere i utdannelse, jobb og sosial anerkjennelse, innenfor ganske trangt definerte normer. Vi blir hyperproduktive. Han skriver noe språklig jålete om en overstrabasering av selvet.
Identitetspsykologiens store klassiker, Erik H. Erikson, beskrev ungdomstiden som et moratorium. Det betyr en slags ventetid, en åpen livsfase hvor man søker og tester roller og holdninger for å befeste sin identitet. Nå kan denne livsfasen virke mer som en jobbetid enn ventetid. Når er prestasjoner mestringsglede, og når er de mest ytelsestvang?
Hyperproduktivitet truer sjelelivet
Freuds nevrotiker var ofte et hemmet menneske, preget av «alt jeg ikke får lov til», mens prestasjonssamfunnets påbud mer handler om det grenseløse «alt jeg ikke rekker over».
Hyperproduktivitet truer sjelelivet, da den kan ramme fordypelsen, ettertanken og sansningen. Å se godt er ofte en langsom aktivitet. Fenomener blir til regnestykker. Og fornuften blir instrumentell: Hvordan kan jeg få mest ut av dette?
Og multitasking er slett ingen avansert dyd, skriver Byung-Chul Han, det er et tilbakeskritt, noe primitivt som hører til dyrelivet. Dyret i villniset må passe på ikke å bli spist mens det spiser, samtidig som det må passe på at avkommet får noe å spise uten at det blir spist.
Lykke er blitt en pålagt oppgave
I tillegg har vi fått nye plikter – som plikten til å vaere lykkelig. Det positive maset sier at veldig mye skal vaere så veldig positivt for tiden, jobb, sex, forhold, inspirerende og stimulerende. Lykken beveger seg fra å vaere en mulighet til å bli en pålagt oppgave.
Da oppstår det raskt en egen type smerte: forventningskrisen. Den kan ha sin egen utmattende dynamikk, som en mangelsykdom. Jakten på lykke kan skape mye ulykke.
Den nedstemte franske forfatteren Michel Houellebecq bedriver litteraer samtidsdiagnostikk. I sin roman Utvidelsen av kampsonen skriver han at det ikke er det at han er så langt nede, men de andre er så høyt oppe.
Det positive «alt er mulig» får sitt motsvar i den depressive reaksjonen intet-er-mulig. Jeg leser nå sommerens roman av Trude Marstein, Så mye hadde jeg. Den er mesterlig. Mangelens uro spør gjennom hovedpersonen: Er dette alt?
Vi kan velge hvem vi skal bli, men slett ikke så mye som outrerte versjoner av selvskapelsesmyten lover. Det er simpelthen fordi vi er menneskelige, som – takk og pris – også betyr våre svakheter, begrensninger og forskjeller.
wStedet vi skal til avhenger selvfølgelig av hvor vi kommer fra med våre bagasjer. Og en slik idé om friheten til å skape seg selv undergraver det faktum at mange industrier kontinuerlig former oss, de som jobber med å få oss til å bli den mest vellykkede versjon av oss selv.
Det er industrier som skjønnhet, klaer, helse, kost, fitness, sunnhet, foreldreskap, events, sex, kirurgi, farmaka, selvhjelp, coaching, terapi. Og så videre.
Sosiale møter – en slags performance
Mye av min jobb er å lytte. Noen fraskriver seg det meste av ansvar. De omtaler seg selv som objekter, som offer for andres adferd. Men så er det også de mange som påtar seg påfallende mye ansvar. De snakker ikke om seg selv primaert som objekter, men som overopphetede subjekter.
De snakker som om de er produsenter i iscenesettelsen av seg selv. De er på identitetsjobben det meste av tiden. Jeg lytter til mennesker som beskriver sosiale møter som en slags performance, for å cashe inn poenger av anerkjennelse, mens de underveis evaluerer egen innsats. Det kan vaere ensomt og slitsomt.
Er man en vellykket selvbygger, er det ens egen fortjeneste. Tilsvarende oppfattes det, ikke minst av en selv, som egen skyld om byggverket vakler.
I boken The Wellness Syndrome skriver Carl Cederstöm og André Spicer om hvordan vi i det nyliberale arbeidslivet outsourcer mange tjenester, mens vi i det nyliberale sjelelivet insourcer mye ansvar og skyld.
Selvkritikken erstatter samfunnskritikken
Den insourcede følelsen sier at om vi feiler, er det gjerne vi selv som er feilen. Som fellesskap har vi for tiden en rekke felles utfordringer. Men mange av disse oppleves som personlige og individuelle problemer – og blir langt på vei møtt som slike. Og vi konstaterer hvordan mye av den gamle samfunnskritikken erstattes av selvkritikken.
Vi tar det innover i stedet for utover. Det er dypt problematisk at mennesker, unge ikke minst, går løs på seg selv etter å ha dømt seg selv som udugelige og ikke elskverdige.
Å skape seg selv, å forbedre seg selv, og å promotere seg selv på de sosiale plattformene, er en veldig stor jobb for et lite menneske. «Sliten» er kanskje ikke bare sjargong.
Multitasking er slett ingen avansert dyd, skriver Byung-Chul Han, det er et tilbakeskritt, noe primitivt som hører til dyrelivet