Morskjaerlighet mot systemet
«Er du der, innerst inne? Eller er det innerst inne du ikke er?» Det er morens spørsmål til sønnen, som har autisme.
Hver og en av skuespillerne har fremragende grep om sine mange roller
Olaug Nilssen Riksteatret i Nydalen
Regi: Marit Moum Aune.
Dramatisert av Toril Solvang, Marit Moum Aune og Olaug Nilssen, scenografi: Even Børsum, lyddesign: Nils Wingerei, lysdesign: Ola Bråten, koreografisk assistanse: Silas Henriksen I rollene: Jon B. Devik, Siren Jørgensen, Marianne Krogh, Julie Moe Sandø En samproduksjon mellom Riksteatret og Det Norske Teatret, i samarbeid med Kilden Teater i Kristiansand
Olaug Nilssens skildring av sønnens regresjon fra en normal unge til et knurrende, bitende og komplett uforutsigelig vesen med nødvendig selvskadingshjelm, er sønderknusende lesning. Bøkene hennes slo ned i allmennheten med uventet kraft. Uventet for forfatteren.
Men gjennom sin direkte form og brutale utlevering av hverdagen, i et hjem der det syke barnet krever alle krefter og all oppmerksomhet, har hun nådd et stort publikum.
Leserne fikk umiddelbar forståelse for guttens skjebne, morens selvutslettende slit, kampen mot systemet, og for hvor langt kjaerligheten kan tøye kreftene – selv etter at strikken ryker.
Hun må «stå i det». Eller akseptere en diagnose.
Kampen mot «forvaltningen», byråkratiet, diagnoseetikettene, «vedtaket er i din favør, men vi har ikke plass», «du kan søke, men du får ikke», «du er nummer 15 i køen», føles som et allmenngyldig overgrep. Men de fleste slipper. De fleste står utenfor og ser og synes synd på.
Alt dette makter Olaug Nilssen å formidle, attpåtil med overlevelsens mekanisme av humor og selvironi.
Nekter å akseptere
Marit Moum Aune har regissert dette ned til det nakne ordet. Even Børsum har laget en cellelignende scenografi – moren er i et fengsel med sønnen som har autisme og blir diagnostisert som psykisk utviklingshemmet.
Denne diagnosen vil moren ikke akseptere. Hun husker den kjaerlige og glade toåringen, han som sang alle dyrelydene på bondegården. Nå er han ni år, slår og biter. Hun får aldri sove; scenografisk løst ved at sengen hennes er en bratt trapp. Hun er så sliten at hun faller, at hun ikke mestrer enkle oppgaver. Og skyldfølelsen slår inn: Har hun selv autisme, Aspergers?
Sjelegranskingen er hjerteskjaerende. Hun diskuterer med seg selv og sine tanker, med «systemet», med en velvillig, irriterende svensk barnepsykolog, med kantete sentralbordstemmer. Gradvis spiller alle fire skuespillerne morsrollen. Det viser både splittelsen i henne selv og at denne moren er alle som er i samme båt. De mestrer eller mestrer ikke sin situasjon.
Men de elsker, og denne kjaerligheten er ikke til å baere. Men den baeres, i hele spekteret fra raseri til resignasjon, fra utstrakt hånd til nevekamp. Hun har aldri pause.
«En skive av livet»
På scenen blir det likevel noe lydbokaktig over flere partier, noe som ikke var der i Olaug Nilssens forrige bok-til-teater om samme tema: Stort og stygt, også det i Moum Aunes regi. I Tung tidstale er skildringen naknere og mer brutalt realistisk – «en skive av livet»dramatikk.
Det blir mindre «teater» på den måten, på godt og vondt, selv om hver og en av skuespillerne har fremragende grep om sine mange roller. Det poetiske er overlatt Debussy.
Teater eller terapi? System eller systemsvikt? Det er mye som kan debatteres her – men en mors uendelige kjaerlighet er udiskutabel.