Høyt, lavt – og utdatert
spesialisert seg på å levere nettopp slike vitser med snert og sjarm. Det er trygt, varmt og ufarlig å vaere i Sørensens kulturstue.
Står igjen på perrongen
Da er det verre med selve premisset til showet. Det er minst 15 år for gammelt. Vi deler ikke lenger kulturlivet inn i høyt og lavt. Knausgård og Nesbø står side om side i bokhyllene, og snakker du om krim som triviallitteratur eller bloggere som idioter, er det du som er passé. Paradise Hotel kan diskuteres i lunsjen med din mest beleste kollega.
Selv kulturkjerringene, som Sørensen bruker mye tid på, har endret seg. De er ikke lenger stramme damer med tunge tinnsmykker eller hobbykeramikere i løse gevanter. Jo da, jeg husker dem fra da jeg var ti år gammel og på eviglange brukskunstturneer med min mor. Men nå har kvinnene med tunge halssmykker havnet på pleiehjem, mens keramikkgenerasjonen er blitt styreledere og cruisepensjonister. Verden har gått videre, og Pernille Sørensen står igjen på perrongen med et utdatert manus i hånden.
Tre gode grunner til å se Kultur
Sørensen er best når hun dropper den muggluktende røde tråden sin – og isteden stoler på egne erfaringer. Tre sekvenser, som alle heldigvis er ganske lange, redder dette showet fra å vaere helt utdatert.
I den ene forteller hun om nedsettelsen av farens urne («riten kirken glemte»), i en annen er hun på en urovekkende barnebursdag på Megazone («nå går vi sammen og blaester moren til Ludvik»), og i den tredje reiser hun rundt med barna på Oslos museer.
Disse tre helt vanlige episodene får Sørensen mye god og menneskevennlig humor ut av. Her tar hun en flik av vår kultur og ser på den med et litt nytt blikk. Akkurat slik skal stand-up vaere.
Hun har dessuten en egen evne til å få selv dårlige vitser til å leve, rett og slett ved å vaere varm, sjarmerende og ikke så rent lite selvironisk på vegne av eget show.
Disse egenskapene gjør at Kultur blir en koselig opplevelse.
Det er langt til Sydney
Men hva gjør Latter når kulturen endrer seg? Det synes jeg er et stadig bedre spørsmål. Denne sommeren skrives det mye om Nanette, Hannah Gadsbys Netflixoverførte forestilling fra Sydney Opera House.
I likhet med Sørensens show, handler Nanette om kultur. Om hvordan stand-up-sjangeren, som kunstindustrien, har vaert uløselig knyttet til pengemakten og patriarkatet. Om vitsens DNA, og om hvordan stand up baserer seg på at spenningen mellom sal og scene skal utløses. En minoritet er bare morsom så lenge han/hun selvironisk kjører seg selv i grøften.
Det snakkes og skrives om at Hannah Gadsby har endret sjangeren for alltid. Ikke bare fordi det er et show som går i rette med sitt publikum, men også fordi hun tør å ikke vaere morsom. Og ikke bare det, hun våger å ikke la det personlige skygge for det politiske. Det er en forestilling som er langt større enn bekjennelsen. Kanskje kan man ikke regne med en intellektuell oppvåkning på Latter. Men jeg forventer oppdaterte vitser, en personlig signatur – og ja, kanskje en mening med det hele.
Dessverre for produsent Elina Krantz tror jeg ikke at jeg er alene.