Noen hakk for skjematisk
de magiske Søsterklokkene ikke egentlig baerer.
Myttings store svakhet som forfatter har lenge vaert hans trang til å ty til melodramatiske klisjeer. Og til tider kan det virke som om Søsterklokkene har slukt en eldre, historisk roman som den ikke helt klarer å fordøye.
Borer for lite i sinnet
Miljøfremstillingen er til tider omstendelig og svaert detaljert, og selv om Mytting ganske sikkert har sitt på det tørre rent historisk, synes jeg etter hvert at dette går på bekostning av personskildringene.
Det bores for lite i hovedpersonenes sinn, de blir for forutsigbare og enkle, for bundet til sine respektive utgangspunkter, som i sin tur later til å bestå av et knippe utvalgte barndomsskildringer som i løpet av romanen siles gjennom deres senere yrkesvalg.
Eksempelvis skulle jeg i norsk samtidslitteratur snart gjerne ha sett en protestantisk prest som faktisk hadde et åndsliv. Eller en mer avansert forklaring på folketroen enn denne:
«Hun visste at butangenfolk, i hundreår etter hundreår, måtte finne en årsak til alt som var rart, ellers oppsto et tomrom som gjorde dem redde for fjellet og skogen, og siden de brøt krefter med naturen i all slags vaer, mens de var sultne og hadde hodevondt, så de ting, og så fant de forklaringer, fordi huldra var mer håndfast enn ikke å vite hva som skjulte seg i mørket, og skapningene fikk navn for å bli stelt pent med, og for å advare andre, og slik kunne livet gå videre.»
Ligner for mye på andre
Både den viljesterke og opplevelsessultne Astrid Hekne fra den tidligere storgården Hekne, og nypresten Kai Schweigaard, ligner romanpersoner jeg har støtt på tidligere, i romaner som bedre enn denne makter å skildre brytningen mellom sivilisatoriske fremskritt og det gamle bondesamfunnets overtroiske, men saeregne naerhet til naturen.
Jeg tenker da saerlig på Hans E. Kincks Praesten (1905) og Sigurd Hoels Trollringen (1958), eller kanskje til og med Vesaas’ fabelaktige Fars reise (1930). Alle disse lyser sterkere enn Myttings roman av året.