En rotete samling anekdoter

ugjennomtrengelig skikkelse, som boken ikke egentlig handler om, men som alt annet skjer omkring. De fine og interessante tingene i boken – restaureringen av de forlengst falmede kirkemaleriene; den gale kvinnen med den grove sangstemmen, som føder et barn uten ører og nese; mannen som etter landssvikoppgjøret må hugge ned skogen som har tilhørt familien i generasjoner – drukner i et titall andre halvfortalte fortellinger.

Boken oppleves mer som en hulter til bulter samling anekdoter, enn som en enhetlig roman om en bygd. Og det er det det den prøver å vaere. Attpåtil med budskap, nemlig om hvor ulike NS-folk var: at de ikke kan skjaeres over en kam, men at de var en sammensatt gruppe mennesker som ut fra en sammensatt rekke forutsetninger endte opp som landsforraedere.

Bygdebok

Mer enn 70 år har gått siden krigen. Det er lett å sympatisere med romanens budskap om historiens tapere. Kanskje kan vi prøve å overføre noe av den forståelsen til vår egen samtid og til dem som nå svikter idealene vi trodde vi alle sto for?

Men det blir ikke god litteratur ut av budskapet, for boken er for det meste skrevet i en livløs normalprosa. Forfatteren har altfor mye å melde til å stanse opp ved det interessante. Av og til brytes det normale mot noe mer poetisk, men også disse passasjene fremstår nokså livløse: «I suset fantes stemmer som snakket fra et usynlig, svevende sted ute i den store verden.» Noen lesere syns nok dette er fint. Selv syns jeg det er, vel, svevende.

Dialogen er skrevet på traust og gammelmodig sørlandsk. Dialekten er koselig, men den svinger først når det som sies ikke er det: «Fekk aeg tag i han [Hitler], ska aeg male han på kjøttkverna!»

Gledene er altså få og små. Deler av romanen oppleves som en bygdebok til en bygd man aldri har vaert i, og for den saks skyld ikke ønsker seg til. Man har liksom vaert der allikevel. Man flyttet, som Andreas, gudskjelov bort derfra. En romanforfatter kunne saktens fristet meg tilbake, men ikke en krøniker.