Rasende og klokt om #metoo
vaere frigjorte som kvinner, derfor kan vi liksom ikke oppleve overgrep. Å påpeke maktmisbruk og si fra om voldtekt og diskriminerende adferd er å gå inn i en offerrolle som fremkaller mistenksomhet. Men så skjer det, likevel. Og det er dobbelt skam.
Dette var noe #metoo tydeliggjorde, påpeker Bitsch. Men hva slags revolusjon ble #metoo, annet enn en malstrøm av forferdelige avsløringer? Bitsch undersøker også det, og svaret er ikke entydig, for dette er ikke en tabloid bok med tabloide svar.
Ikke fri seksualitet
Bitsch setter seg ganske tydelig i tradisjonen som ble skapt da 70-tallsfeministene gjorde det personlige politisk. Uten dette raseriet mot systemer som ikke fungerer på det personlige plan, ville ikke forfatteren sett seg nødt til å dele historien om sin egen overgrepserfaring.
Bitsch mener at vi har langt igjen å gå før vi er ordentlig frie, før kvinnekroppen ikke lenger er underlagt restriksjoner, blikk og skam.
«Kan vi elske skamløst? Nei! Det har kanskje blitt enklere for kvinner å vaere mødre, men den delen av seksualiteten som vi bare bruker for vår egen fornøyelses skyld, den sliter vi fremdeles som faen med å finne ut av. Og visjonene for den frie seksualiteten, dem hører man ikke så mye om. Feminister har lenge insistert på kvinners frihet fra seksualitet.»
Fellesskapet er frigjørende
Bitsch skriver klokt og tankevekkende om kvinner i dag, om moderne likestilling og om overgrepene som fortsetter å skje, på tross av all likestillingen vi forestiller oss at vi har oppnådd.
Tekstene hennes dirrer av raseri og sorg, av engasjement og empati. Det eneste helt tydelige svaret, i denne som i forrige bok, er at vennskap og fellesskap kan vaere frigjørende for oss alle: «Det er i fellesskapet man kan få klarhet i sin bestrebelse på å forstå seg selv og samfunnet man er en del av, og det er i fellesskapet man kan hente styrke til å protestere mot urett.»
Jeg håper Bitsch aldri slutter å protestere mot urett i dette fellesskapet vi kaller det norske, for jeg tror bøkene hennes virkelig trengs – dessverre.