Maria Kjos Fonn løfter arven etter Herbjørg Wassmo
Selve overgrepene er Kjos Fonn forsiktig med å skildre. Slik understreker hun offerets mentale flukt fra voldtekten mens den pågår. «En eller annen liten drittunge gråt i ansiktet mitt, men tårene hadde ikke noe med meg å gjøre.»
Sorgen erstattes med ukontrollerbare fysiske reaksjoner. Romanen har mange vonde setninger om pustebesvaer, kvalme, brekninger, oppkast.
Men det er selvforakten som er aller best skildret i Kinderwhore. Charlotte får stadig nye lag av hardhet, aggresjon og destruksjonsiver. I en rå og hjerteskjaerende scene forsøker hun seg som prostituert. Det er ment som et svar på tiltalen fra gutter i skolegården: «Selvfølgelig var jeg en hore. Jeg hadde vaert hore siden jeg var tolv. Noen blowjobs i storefri? Jeg kunne bedre. Jeg skulle vise dem. Jeg skulle vise at jeg var akkurat som de trodde, bare verre. At jeg kunne ødelegge meg bedre enn noen andre hadde gjort.»
Smart forteller
Om forfatteren fulgte en sosialrealistisk mal, ville Kinderwhore vaere en elendighetsskildring hele veien ned. Maria Kjos Fonn vil det annerledes.
Helt fra starten av virker bokens jeg-forteller så ressurssterk og språksterk at historien føles nedtegnet fra et bedre sted i fremtiden. Bare i korte sekvenser beskrives hun utenfra, i form av journaler fra sykehus og barnevernsinstitusjon. For øvrig er det den smarte og sønderslåtte jenta som fører ordet.
Og denne karakteren evner faktisk å slå tilbake, blant annet ved hjelp av rettsvesenet. Som leser fryder jeg meg i disse partiene. Slik blir Kinderwhore en bok laerere kan lese med sine tenåringselever ikke bare for å presentere dem for en aktuell og litteraert vellykket overgrepshistorie. I tillegg peker forfatteren på mulige utveier for virkelighetens overgrepsofre. Anne Bitsch har skrevet er en bok som er medrivende og klok, harmdirrende og følsom. I mars fikk hun Kritikerprisen for beste sakprosabok for voksne, en pris jeg kan slutte meg helhjertet til.
Boken Går du nå, er du ikke lenger min datter var en av de sterkeste og mest tankevekkende jeg leste i 2017, og Anne Bitsch ble med denne pangdebuten umiddelbart en forfatter å regne med.
Blekket var ikke tørt før hun satte seg ned med neste bok. Brev til en ufødt datter handler om #metoo og revolusjonen denne hashtagen skapte, om voldtekt og overgrep og kvinners fysiske frihet.
Den er stilet som et brev til et fiktivt barn, en ung jente på vei ut i verden. Anne Bitsch ser mange unge kvinner som kunne vaert hennes datter i rettssystemet, og skriver treffende at de «ser ut som om de har fått meislet en sorg i seg». De brustne drømmene møter hun som forsker som jobber med hvordan voldtekt blir behandlet i det norske rettssystemet, og det hun ser gjør henne nedslått.
Personlig og intellektuell
Boken er preget av bevegelser mellom det dypt personlige og det intellektuelle. Den er skrevet av en både tenkende og følende forfatter. Bitsch siterer Nils Christie og Simone de Beauvoir, Arne Johan Vetlesen og Suzanne Brøgger, samtidig som hun deler av egne, smertefulle erfaringer. Hun beskriver incest med en styrke og sårbarhet som gjør at hun fremtvinger respekt, ikke medlidenhet.
For alle oss som har opplevd en form for overgrep, for alle som kjenner på både avmakt og styrke som kvinne, er det hun skriver uhyre befriende. Styrke og sårbarhet kan leve side om side i en kvinnekropp. Anne Bitsch’ stemme beviser nettopp det.
Hun påpeker at vi lever i en rekke paradokser: Vi skal jo liksom